Eksistensialisme, eksistensfilosofi, retning innen nåtidsfilosofien som kjennetegnes ved at den er en livssynsfilosofi, opptatt av en teoretisk-filosofisk behandling av sentrale praktiske livsproblemer – valget, den menneskelige frihet, lidelsen, angsten, følelsen av meningsløshet, døden – og med mindre vekt på erkjennelsesteori, logikk og naturfilosofi.
Eksistensialismen er særlig utbredt i Tyskland og Frankrike. Det er vanskelig å definere den ved noe prinsipp eller noen læresetning som alle de filosofer som bekjenner seg til eksistensialismen, vil kunne slutte seg til. En viss antirasjonalisme er typisk for de fleste eksistensialister; det er også bemerkelsesverdig at eksistensialismen er vokst frem i land hvor rasjonalismen, ikke empirismen, har vært særlig sterk. Filosofihistorisk sett har retningen viktige røtter i Kierkegaards filosofi.
Som livssynsfilosofi er den kjennetegnet ved at den betrakter menneskets eksistens som et mer grunnleggende faktum enn dets vesen eller essens. Utgangspunktet både for filosofien og for det enkelte menneske er ikke problemet om hva mennesket er av natur og vesen, men den kjensgjerning at det er til, eksisterer, er «kastet ut» i livet og tilværelsen. Andre filosofier, f.eks. av aristotelisk eller thomistisk type, betrakter ofte den menneskelige tilværelsen som en realisering (utfoldelse) av en iboende menneskelig natur eller essens som virkeliggjøres i den konkrete, individuelle eksistens. Eksistensialismen har en tendens til å snu om dette forholdet: det er først gjennom sin eksistens, sitt eget liv, at mennesket etter hvert former sitt eget vesen, sin essens, og derved, gjennom sitt frie valg, pådrar seg ansvar. Slik kommer retningen til å betone handlingslivet og den enkeltes bevisstgjorte og reflekterte holdning til seg selv og andre; og problemkomplekset valg-ansvar-angst blir sentralt.
Det finnes flere ulike retninger innen eksistensialismen. En sterkt metafysisk retning representeres i Tyskland av Martin Heidegger for hvem væren-problemet i sin alminnelighet er filosofiens sentrale problem. I Frankrike har Jean-Paul Sartre utformet en eksistensialisme som delvis kan karakteriseres som en ateistisk humanisme; mennesket er uten Gud alene om valg og ansvar og angst. I motsetning til Sartre representerer f.eks. Gabriel Marcel en kristen eksistensialisme. Hos Karl Jaspers har retningen også fått en religiøs og sterkt personlig utforming. Albert Camus' romaner illustrerer på lignende måte eksistensialistiske problemer.
Eksistensialismens interesse for individet med dets konkrete opplevelsesverden har gjort at psykiatere har anvendt enkelte ideer som har sitt utspring i denne retningen. En særlig eksistensialpsykiatri er blitt utviklet, med tilknytning til Heideggers filosofi; den viktigste utøver av denne er Ludwig Binswanger, som kaller sitt analysesystem Dasein-analyse. Likeledes har især R. D. Laing anvendt ideer hos Sartre i sin behandling av schizofrene.
Se også eksistenspsykologi og eksistensteologi.