Liberalisme, (til liberal), betegnelse på en av de politiske ideologier som aller mest har preget samfunnsutviklingen i de vestlige land siden 1700-tallet. Det som først og fremst karakteriserer liberalismen er dens vekt på individet og individets selvstendige verd. Samfunnet har, for liberalismen, bare sekundær status: Det er av verdi i den grad det gir individet utfoldelsesmuligheter.
Klassisk liberalisme
Den klassiske liberalisme, slik den ble utformet i England på 1700- og begynnelsen av 1800-tallet, så på avskaffelse av offentlig beskyttede privilegier og av de fleste offentlige reguleringer i det hele tatt, som de avgjørende betingelser for individets fruktbare utfoldelse. Bakgrunnen for denne liberalismen var de stengsler føydalsamfunnet skapte for foretaksomhet og oppfinnsomhet og den usikkerhet og vilkårlighet enevoldsstyret skapte. Den klassiske liberalisme ønsket allikevel ikke å fjerne statsmakten helt. Staten trengtes for å sørge for sosial ro og orden. I den grad staten skulle gripe inn i samfunnslivet, måtte den imidlertid bare gjøre det på en forutsigbar måte, dvs. på grunnlag av lover. Staten skulle være en lov- eller rettsstat.
Viktige representanter for den klassiske liberalismen er Adam Smith (1723–90) og Jeremy Bentham (1748–1832). John Locke (1632–1704) var en sentral forløper for denne liberalisme.
Sosialliberalismen
Etter hvert som de liberale ideer ble prøvd i praksis utover på 1800-tallet, viste det seg at fjerning av reguleringer og statsinngrep ikke uten videre bedret alles utfoldelsesmuligheter. Det gav de dyktigste og heldigste rike muligheter, men skapte også stor sosial nød – særlig i den fremvoksende arbeiderklassen. Som en følge av dette oppstod en sosial liberalisme. Denne gav uttrykk for at for å skape bedre utfoldelsesmuligheter for alle var det nødvendig at staten grep aktivt inn i samfunnslivet, særlig i økonomien: For å gi alle rimelige sjanser måtte noens, de sterkestes, utfoldelsesmuligheter begrenses. På 1900-tallet ble denne form for liberalisme videreutviklet, og representerer nå også et forsvar for velferdsstaten. Sosialliberalismen står derfor i dag den moderate sosialismen svært nær, mens konservative bevegelser har overtatt en del av de klassiske liberale ideer om en passiv rettsstat.
De viktigste utformere av sosialliberalismen er John Stuart Mill (1806–73), Thomas Hill Green (1836–82) og Leonard T. Hobhouse(1864–1929).
Liberalismen i dag
Fordi liberalismen har vært så individualistisk orientert, har den også vært svært rasjonalistisk. Det har ført til at den har fått sterke innslag av antiklerikalisme, særlig i katolske land. I protestantiske land har det imidlertid vært et klart pro-religiøst innslag i den liberale bevegelse.
I det katolske Europa oppfattes fortsatt liberalismen i stor grad på klassisk måte, og de liberale partier er utpregede høyrepartier. I det protestantiske Europa og i Nord-Amerika oppfattes liberalismen hovedsakelig i sosial forstand, og de liberale partier er sentrums- eller sentrumsvenstre-partier.
Den amerikanske filosofen John Rawls' A Theory of Justice (1971) regnes som et av det 20. århundres viktigste bidrag til politisk teori. Rawls' rettferdighetsteori forsvarer den liberale velferdsstat. Hans teori gjelder fordelingen av såkalte sosiale primærgoder, personlige og politiske friheter, yrkesmuligheter og samfunnsmessige posisjoner og inntekt og annen økonomisk godtgjørelse. For Rawls er frihet, yrkesmuligheter og inntekt nødvendige betingelser for å oppnå noe som helst. Han argumenterer for at disse godene skal fordeles etter to sett av prinsipper. For det første skal enhver ha samme tilgang på det mest omfattende system av friheter som er forenlig med et tilsvarende system av friheter for andre. For det andre skal sosiale og økonomiske ulikheter bare godtas hvis de er til størst fordel for de dårligst stilte og hvis de er knyttet til stillinger og posisjoner alle kan konkurrere om på like vilkår. Rawls' bok utløste en omfattende politisk-filosofisk debatt. Bl.a. har Rawls' Harvard-kollega, Robert Nozick, i boken Anarchy, State and Utopia (1974), argumentert for at de fleste former for omfordeling er uforenlige med respekten for menneskelige rettigheter. Diskusjonen mellom dem som tenker som Rawls og dem som tenker som Nozick er blitt av særlig betydning i vestlige samfunn, fordi den er så nært knyttet til den stadig mer utsatte velferdsstats videre utvikling.