Beinskurd, beinskurd (tronende Kristus) (bilde)
beinskurd (Polyptykon) (bilde)
fellesbetegnelse for nytte-, pryd- og kultgjenstander i elfenben, hvalrosstann, tenner av forskjellige dyr, horn og ulike dyrebein. Elfenben har hatt høy status både i nord og sør i verden. Hvalrosstann fra Nordishavets kyster har ikke bare vært viktig i Nord-Europa, men har også vært brukt – og sett på som særlig attraktiv – i bl.a. India. Siden 1800-tallet har beinskurd hatt mindre kunstnerisk betydning enn i tidligere perioder. I europeisk kunst har beinskurd vært et viktig innslag inntil 1700-tallet. For øvrig har slike arbeider gjort seg gjeldende i en lang rekke kulturer gjennom tidene.
Historikk, tradisjoner
Kina har kanskje den lengste historie på området. Til de viktigste beinskurdområder i verden hører også India, Sri Lanka, Indonesia, Burma og andre områder i Afrika og Asia. I nord har indianerne på nordvestkysten av Nord-Amerika og eskimoene stått for mye beinskurd.
Allerede fra paleolittisk tid er det i Europa og Asia bevart graveringer, relieffer og statuetter av dyr og mennesker. Senere finner vi høyt utviklet beinskurd i middelhavsområdet hos bl.a. egypterne og fønikerne. I antikkens Hellas fortsatte man den store tradisjonen ved Middelhavet, med statuetter, relieffer, intarsia osv. Berømt var greske chryselephantin-statuer med gull og elfenben, hvor kjernen var kledt med elfenben på de nakne partiene. Romerne satte også stor pris på beinskurd, men først fra 300-tallet kan nivået sammenlignes med hva man hadde oppnådd i Hellas og i de store førklassiske kulturer ved Middelhavet. Den høytstående senantikke og bysantinske beinskurd inkluderer kjente elfenbensarbeider som konsuldiptykene (406–540) og Maximianus' (542–52) bispestol i Ravenna. Middelalderens rike vesteuropeiske beinskurd til kirkelig og verdslig bruk – fra bispestavhoder til sjakkbrikker – står langt fremme i tidens kunsthistorie. Barokken og rokokkoen på 1600- og 1700-tallet var den siste blomstringsepoke for sjangeren.
I Norge
I Norge har vi hatt beinskurd siden steinalderen, men først i middelalderen utviklet den seg til høytstående kunsthåndverk. Til finere arbeider bruktes hovedsakelig hvalrosstann, ellers var bein og horn vanlig. Fra 1100- til 1300-tallet er det bevart en rekke kunstverk som vitner om førsteklasses beinskjærere i Norge. Mest er bevart av romanske arbeider fra første del av perioden. Vi finner slektskap med utskjæringer i Nidarosdomen og på stavkirkeportaler i hvalrosstannarbeider, som f.eks. det stolbeinformete relikviegjemmet i British Museum eller stavhodet (Nationalmuseet i København) som ble funnet i 1715 på Munkholmen ved Trondheim. Yngre eksempler på norsk beinskurd er hornet fra 1200-tallet i Ste. Chapelle i Paris – kanskje en gave fra den norske kongen – og bispestavhodet med St. Olav fra 1300-tallet i Victoria & Albert Museum, London. Senere har Magnus Berg (1666–1739) fremstått som den betydeligste norske elfenbenskjærer i nyere tid, kjent for sin særpregete maleriske relieffstil. Fra 1690 var han i tre dansk-norske kongers tjeneste. Folkekunstens viktigste bidrag til norsk beinskurdhistorie er krutthornene fra 1600- og 1700-tallet. Dekoren er risset inn som skarpskårne tegninger, der bakgrunnsflaten delvis er skrapt bort slik at det blir et lavt toplansrelieff.