Utilitarisme, etisk teori som gjør det å maksimere velferd, for individet eller for samfunnet, til moralens grunnprinsipp. Den moderne utilitarismen ble utformet av Jeremy Bentham og John Stuart Mill på 1800-tallet under slagordet «størst mulig lykke for det størst mulige antall». Utilitarismen er det klassiske eksempelet på en teleologisk (formålsrettet) etikk.
Teorien støter imidlertid på betydelige vanskeligheter. Det første problemet er hva slags velferd det er snakk om (velferdskvaliteten). Om velferd defineres som lyst, blir utilitarismen hedonisme; hvis velferd er lykke i aristotelisk forstand, får vi eudaimonisme. Et annet problem gjelder målingen og sammenligningen av mengder av velferd (velferdskvantiteter), enten velferd forstås som lykke, lyst eller nytte. Til sist synes utilitarismen å komme i strid med vårt rettferdighetsbegrep. Den kan gjøre det til en moralsk plikt å rette baker for smed, hvis dette faktisk maksimerer den kollektive velferd. Dette oppfatter vi som urettferdig.
Den negative utilitarisme som gjør det til en primær moralsk plikt å minske nød og lidelse, er på noen måter en mer plausibel form for utilitarisme. Men den er også en «fattigere» utgave, i tillegg til at den har noen av de samme svakheter som den opprinnelige versjon av utilitarismen: Velferds- og nyttehensyn er viktige, men de er ikke de eneste hensyn vi har å ta når vi vil handle moralsk forsvarlig. Å se bort fra hvordan velferd og nytte er fordelt i samfunnet er moralsk uforsvarlig – det er ikke forenlig med rettferdighetens krav.
Et skille av nyere dato mellom aktutilitarisme og regelutilitarisme kan i noen grad svekke innvendingene mot utilitarismen som etisk teori. Aktutilitarismen vil ta stilling til en handlings riktighet ved å vurdere de konsekvenser denne bestemte handlingen vil ha. Regelutilitarismen derimot, sier at en handlings moralske verdi avhenger av om handlingen er i samsvar med et normsystem som det i sin allmennhet er velferdsfremmende («nyttig») å etterleve. Dermed tvinges vi også til å vurdere konsekvensene av de normer eller regler som er eller kan bli innført, ved lovgivning eller på annen måte.
Motstandere av utilitarismen begrunner ofte moralen i en pliktorientert (deontologisk) etikk. Den mest kjente representanten for pliktetikken er Immanuel Kant. Hans grunnprinsipp er det kategoriske imperativ.