Albansk, språk i den indoeuropeiske språkfamilien, offisielt språk i Albania og Kosovo, til dels også i Makedonia.
Utbredelse
Albansk snakkes av ca 6 mill. i et sammenhengende språkområde på Balkan som omfatter Albania (ca. 3 mill.), Kosovo (nesten 2 mill.), Makedonia (ca. 500 000) og Montenegro (ca. 33 000). I Sør-Italia snakkes albansk av flere tusen etterkommere etter albanere (kalt arbëresh og språket arbërisht), som utvandret da tyrkerne erobret Balkan på 1400-tallet. Det tales også av grupper i Hellas (der språket kalles arvanítika (αρβανίτικα) og talerne arvanítes (Αρβανίτες)), Tyrkia (hvor albanere kalles arnavutlar og språket arnavutça), og i resten av verdenen.
Språklige særtrekk
Albansk utgjør en egen gren innenfor de indoeuropeiske språkene og stammer fra et språk som ble snakket på Balkan i antikken, antakelig en illyrisk dialekt. Albansk har mange lånord fra romansk, slavisk, gresk og tyrkisk. Det er delt i to dialekter, toskisk (toskë) i Sør-Albania (sør for elven Shkumbi), Hellas, Italia og Tyrkia, og gegisk (gegë) i Nord-Albania, Montenegro og Kosovo. Albansk har 5 kasus. Adjektiver knyttes til substantivet med partikler som står etter substantivene (djali i mirë 'den snille gutten', mirë, snill). Verbalsystemet er komplisert med mange verbaltider og modi, bl.a. en egen form admirativ som uttrykker forundring. Albansk har visse fellestrekk i grammatikken med andre balkanspråk som rumensk, bulgarsk og makedonsk (balkanismer): Infinitiv er erstattet av at-setninger, og den bestemte artikkelen er etterhengt: gur, stein – guri, steinen.
Skriftspråket
Den eldste kjente albanske teksten er en døpeformel fra 1462. Den eldste litteraturen er skrevet med det latinske alfabetet, hovedsakelig på gegisk. Senere ble arabisk og gresk skrift tatt i bruk. I 1908 ble det holdt en kongress i Manastir (nåværende Bitola i Makedonia), hvor et nytt alfabet for albansk ble vedtatt. Det latinske alfabetet har siden da vært enerådende, og den sørlige gegiske dialekten i Elbasan utpekt som grunnlag for skriftspråket. Fra 1972 ble toskisk allmenn skriftspråknorm i Albania, og i 1974 ble toskisk også tatt i bruk av albanerne i Serbia og Montenegro som skriftlig standard i stedet for gegisk. Albansk skrift er fonologisk: Hver lyd skrives alltid med samme bokstav eller bokstavkombinasjon.
Alfabetet er som følger og uttalen er markert med lydskrift fra det internasjonale fonetiske alfabetet, IPA:
| Albansk | IPA | Albansk | IPA | Albansk | IPA | ||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| a | [a] | i | [i] | rr | [r] | ||
| b | [b] | j | [j] | s | [s] | ||
| c | [ts] | k | [k] | sh | [ʃ] | ||
| ç | [tʃ] | l | [l] | t | [t] | ||
| d | [d] | ll | [ɫ] | th | [θ] | ||
| dh | [ð] | m | [m] | u | [u] | ||
| e | [ɛ] | n | [n] | v | [v] | ||
| ë | [ə] | nj | [ɲ] | x | [dz] | ||
| f | [f] | o | [ɔ] | xh | [dʒ] | ||
| g | [g] | p | [p] | y | [y] | ||
| gj | [ɟ] | q | [c] | z | [z] | ||
| h | [h] | r | [ɾ] | zh | [ʒ] |
ë er i standardspråket og toskisk vanligvis stum i utlyd.
Gegisk har nasalvokaler, som ikke toskisk har. Dette markeres i tekster skrevet på gegisk med cirkumfleks over vokalen, f.eks. âsht [ãʃt] for standard (og toskisk) është 'er'.