betegnelse på den spenningstilstand som oppstod mellom USA og Sovjetunionen, senere mellom øst og vest, etter den annen verdenskrig. Uttrykket ble visstnok første gang brukt av president Trumans rådgiver Bernard Baruch i 1947. Den kalde krigen kjennetegnes ved at det aldri kom til militær konfrontasjon mellom supermaktene, selv om det var nære på enkelte ganger (Berlinblokaden 1949, i begynnelsen av Koreakrigen og under Cuba-krisen 1962). I stedet ble den kalde krigen preget av oppbygging av militærallianser, opprustning, trusler om krig og ideologiske motsetninger.
Varighet
Historikerne er uenig i tidfestingen av utbruddet. Enkelte har sett begynnelsen til den kalde krigen allerede i sluttfasen av den annen verdenskrig, fra 1944 av. Perioden 1945–47 var preget av konfrontasjoner mellom USA og Sovjetunionen, men samtidig var det en dialog i gang. Fra 1947 av er den kalde krigen virkelighet, i første omgang frem til Josef Stalins død 1953 (Trumandoktrinen, kuppet i Tsjekkoslovakia, Koreakrigen). Deretter inntraff en periode med avspenning, men fra slutten av 1950-årene kom det til nye konfrontasjoner, der den mest alvorlige var Cuba-krisen 1962. 1960- og 1970-årene var igjen preget av avspenning, men denne ble brutt ved den sovjetiske innmarsjen i Afghanistan 1979 og NATOs planer om utplassering av nye atomvåpen i Europa. Denne spenningsperioden varte til Mikhail Gorbatsjovs maktovertagelse i Sovjetunionen 1985. Deretter døde den kalde krigen gradvis ut. Undertegnelsen av CFE-avtalen 1990 regnes gjerne som den endelige avslutningen på den kalde krigen.
Enkelte mener at den kalde krigen var over etter Cuba-krisen i 1962, mens andre igjen snakker om tre kalde kriger: 1947–53, ca. 1959–62 og 1979–ca. 1986. Etter 1990 har det vært vanlig å karakterisere hele perioden fra ca. 1945 til ca. 1990 som den kalde krigen.
Frontlinjer
Stridsemnene i den kalde krigen dreide seg særlig om Europa i 1940-årene, i 1950-årene særlig om Asia. Mot slutten av 1940-årene ble Europa delt i en vestlig og østlig interessesfære. Sovjetunionens politikk overfor Polen fra 1944 av, og opprettelsen av folkedemokratiene i Jugoslavia (1945), Bulgaria og Romania (1946), var ifølge sovjeterne et utslag av Sovjetunionens legitime sikkerhetsinteresser. Allerede i 1946 talte Winston Churchill om at et «jernteppe» hadde senket seg tvers igjennom Europa. 1947 førte Sovjetunionens politikk til amerikanske mottiltak for å demme opp for den kommunistiske ekspansjonen (containment-politikk). Samme år overtok USA Storbritannias forpliktelser i borgerkrigen i Hellas, og ved Truman-doktrinen lovte USA hjelp til «de frie folk som kjemper mot forsøk fra væpnede minoriteter eller fremmede interesser på å vinne herredømmet». 1947 kom også Marshall-hjelpen i gang. Andre stikkord i utviklingen av den kalde krigen i Europa, er kuppet i Tsjekkoslovakia (1948), opprettelsen av NATO 1949 og etableringen av to tyske stater (1949). 1952 ble Tyrkia medlem av NATO, noe som i en krisesituasjon kunne stenge den sovjetiske flåte inne i Svartehavet.
Gjennom revolusjonen i Kina 1949 og utbruddet av Koreakrigen 1950 hadde supermaktene nye frontlinjer i Asia. Gjennom forsvarsalliansene ANZUS (1951), SEATO (1954–55) og Bagdadpakten (1955) skaffet USA seg allierte. Men etter våpenhvilen i Korea 1953 kom det ikke til direkte konfrontasjoner mellom supermaktene. I stedet inntraff en periode med sterke ideologiske spenninger. Slutten på Stalin-epoken førte til sovjetisk maktkamp og innmarsjen i Ungarn 1956. I USA opplevde man sterk militær opprustning og en nærmest fanatisk kommunistfrykt. Denne fasen av krigen kulminerte med byggingen av Berlinmuren i 1961 og den alvorligste konfrontasjonen mellom supermaktene under hele den kalde krigen, Cuba-krisen 1962. Utplasseringen av sovjetiske raketter på Cuba brakte supermaktene på randen av atomkrig. Men paradoksalt nok førte Cuba-krisen til en begynnende avspenning mellom supermaktene.
Perioden 1962–90
Etter 1962 ble det opprettet en direkte telefonlinje mellom Kreml og Det hvite hus, prøvestansavtalen ble inngått 1963 og ikke-spredningsavtalen 1968. Samme år ble imidlertid reformkommunismen i Tsjekkoslovakia knust ved den sovjetiske innmarsjen. Her gjorde Sovjetunionen det klart at den ikke godtok noen innskrenkning av sin maktdominans i de østeuropeiske landene (Bresjnev-doktrinen). På tross av Vietnamkrigen var tilnærmingen mellom supermaktene økende, og den kulminerte med SALT-avtalen i 1972 og prosessen frem mot den første europeiske sikkerhetskonferansen i Helsinki 1975.
Tøværet ble brått slutt ved den sovjetiske innmarsjen i Afghanistan 1979. Året etter ble Ronald Reagan valgt til USAs president og iverksatte store opprustningsprosjekter, bl.a. det omstridte romforsvarsprogrammet SDI. I 1979 vedtok NATO utplassering av 572 nye mellomdistanseraketter i Europa, og utplasseringen begynte 1983.
I 1985 ble Mikhail Gorbatsjov sovjetisk partisjef og innledet en ambisiøs reformpolitikk, kjennetegnet ved begrepene glasnost ('offentlighet') og perestrojka ('omstrukturering'). For at denne politikken skulle lykkes, var det imidlertid nødvendig å stanse kapprustningen og få til reelle nedrustningsavtaler. Dette ble starten på en serie avtaler, der INF-avtalen fra 1987 var den første reelle nedrustningsavtale mellom supermaktene. I 1989 opphevet Gorbatsjov Bresjnev-doktrinen, noe som førte til at de fleste østeuropeiske landene kvittet seg med kommuniststyret. Samme høst ble Berlinmuren revet og Tyskland ble samlet 1990. I 1991 ble Warszawapakten nedlagt og senere samme år ble hele Sovjetunionen oppløst. De sikkerhetspolitiske drøftinger har siden vært ført bl.a. innen rammen av Konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa, KSSE (se OSSE).
Tolkninger
Det har vært skiftende syn på årsakene til og ansvaret for den kalde krigen. I 1950-årene var det vanlig å legge all skyld på den sovjetiske ekspansjonstrang og aggresjon, og at Vestens handlemåte var av ren defensiv karakter (oppdemmingspolitikken). I 1960-årene, med Vietnamkrigen som bakgrunn, så mange den kalde krigen som et utslag av den vestlige verdens ambisjoner om et kapitalistisk verdensherredømme, mens Sovjetunionens politikk ble forklart med at landet ivaretok sine legitime sikkerhetsinteresser. Senere har historikerne som tilhører den såkalte postrevisjonistiske skole forsøkt å bygge bro mellom disse ytterpunktene.
Det er også ulike syn på hva som førte til avslutningen av den kalde krigen. Noen hevder at Sovjetunionen tapte den kalde krigen pga. at landet sakket akterut i forhold til den amerikanske opprustningen i 1980-årene. Andre legger mer vekt på utviklingen innad i Sovjetunionen, og ikke minst Mikhail Gorbatsjovs personlige rolle.
Anbefalte lenker