Lovgivning, rettsregler eller endring av rettsregler gitt ved vedtak av lovgivende forsamling, i Norge Stortinget, jf. Grunnloven §§ 49, 75 a og 76–79, og § 112 om grunnlovsendringer.
Formelle lover måtte tidligere først vedtas av Odelstinget og deretter av Lagtinget. Var de to tingene uenige, ble saken sendt tilbake til ny behandling i Odelstinget og deretter i Lagtinget. Hvis tingene fortsatt var uenige, ble lovsaken avgjort av Stortinget i plenum. Denne ordningen ble avskaffet da Odelstinget og Lagtinget opphørte med virkning fra 1. oktober 2009. Nå behandles lovforslag i Stortinget i plenum, hvor forslaget må vedtas to ganger for at loven skal bli en realitet. Se Grunnloven §§ 76 flg.
Regjeringen har en begrenset lovgivningsmyndighet ved at den kan gi provisoriske anordninger når Stortinget ikke er samlet, jf. § 17. Den volummessig største delen av våre skrevne rettsregler er imidlertid gitt av Regjeringen, departementene eller andre forvaltningslover som forskrifter. Disse må ha hjemmel i lov hvis de skal kunne pålegge borgerne plikter eller byrder. Vi snakker da gjerne om delegert lovgivning.
Den liberale rettsstat bygger på prinsippet om lovgivning som grunnlag og ramme for statens myndighetsutøving. I et moderne samfunn er lovgivning også et helt nødvendig virkemiddel for å organisere samfunnslivet, selv om også domstolsskapt rett er et sentralt element i enkelte land, i første rekke innen den anglo-amerikanske rettstradisjon. Det betyr at det å utforme lover blir en av de sentrale politiske prosesser. Lovgivningsprosessen er for så vidt selv regulert (som nevnt ovenfor), men det betyr ikke at reglene viser hvordan innflytelsen over lovgivningen er fordelt. I statsvitenskapen er man derfor opptatt av å prøve å kartlegge den faktiske fordeling av innflytelse over lovutformingen. Man er da opptatt av hele prosessen, fra det første initiativ til det endelige lovvedtak og ofte også videre til iverksettelsen av en lov. Det siste er viktig fordi de formelle lover ofte må utfylles gjennom forskrifter og detaljerte regelverk, og ofte er forbundet med en viss skjønnsutøvelse.
I Norge viser det seg at initiativet i lovsaker oftest kommer fra forvaltningsorganer, særlig departementene, men også at interesseorganisasjoner spiller en viktig rolle. Stortingsorganer og stortingsrepresentanter tar sjelden lovinitiativ. Et initiativ følges i regelen opp ved at det enten nedsettes en utredningskomité eller ved at et departement selv behandler saken. En eventuell komitéinnstilling vil som regel bli sendt til uttalelse til såkalte berørte parter (interesseorganisasjoner og forvaltningsorganer) før det utarbeides en stortingsmelding eller en lovproposisjon. Blir en melding fremlagt, utarbeides det etter stortingsbehandlingen en proposisjon. Selv om lovforslag vedtas i Stortinget i plenum (frem til 2009 i Odelstinget og Lagtinget, som nå er avskaffet), skjer den egentlige saksbehandling i Stortinget i komiteene, ofte i samarbeid med partigruppene. Det er svært sjelden Stortinget foretar betydelige forandringer i lovforslag.