Ørret, benfiskart i laksefamilien. Den atskiller seg fra laks særlig ved mindre slank bygning, høyere halerot, flere (oftest 13–15) skjell i en skrålinje fra fettfinnen ned til sidelinjen, flere flekker på sidene: svarte flekker under sidelinjen, også bakenfor ryggfinnen. Små ørret skiller seg fra små laks ved mindre innskåret halefinne, lengre overkjeve (når litt bakenfor pupillen) og ved å ha en rød rand bakerst på fettfinnen, noe laksungene sjelden har. På grunn av den smalere haleroten og de stivere strålene i halefinnen kan man lett holde en laks opp ned med et tak rundt haleroten. Dette er vanskelig med ørret. Ørreten er dessuten gjennomgående mindre enn laksen, men kan unntaksvis nå en størrelse av 15 kg og derover. Lengden er da ca. 1 m.
I variabilitet overgår ørreten de aller fleste andre fisk, og det har ført til stor meningsforskjell med hensyn til artsavgrensningen, idet enkelte zoologer henfører Europas ørretformer til et større eller mindre antall forskjellige arter, mens andre betrakter dem som tilhørende én og samme art. Den siste oppfatning synes å være den rette, da de karakterer som skulle atskille de forskjellige formene, synes å være lite stabile, idet de varierer mer eller mindre når fisken overføres til et annet vannområde enn det som den har levd i før.
I en rekke stammer av ferskvannsørret blir en stor del av individene forholdsvis store (opptil 20 kg). Slike stammer kalles storørret og finnes f.eks. i Mjøsa (den såkalte hunderørreten som gyter i Gudbrandsdalslågen, men også andre av tilløpselvene til Mjøsa huser storørret), Tyrifjorden og Randsfjorden. Storørreten får en kraftig vekstforbedring etter utvandring fra elv til innsjø som følge av at de starter å spise fisk. Både i Mjøsa og i Tyrifjorden er krøkle den viktigste byttefisken for ørreten i den første fasen i innsjøen. Mange storørretstammer er sterkt truet av bl.a. vassdragsreguleringer, forsuring og overbeskatning.
Levevis
På grunn av ulikt levevis skjelner man vanligvis mellom formene ferskvannsørret og sjøørret. Ferskvannsørret tilbringer hele sitt liv i ferskvann, vann eller elv, og er da oftest forholdsvis mørkfarget, til dels med røde flekker på sidene. Sjøørret forlater vanligvis vassdragene ved en størrelse av 12–18 cm og en alder av 2–5 år og går ut i sjøen, hvor de antar en mer sølvglinsende farge og får navn av sjøørret. I denne formen forveksles ørret ofte med laks, særlig som ung fisk. All ørret, også sjøørret, forplanter seg bare i ferskvann, helst elv eller bekk, men også i innsjø. Gytetiden faller ulikt på forskjellige steder, oftest i september–oktober, men unntaksvis først i desember–januar. Den gytte rognen klekkes først om våren eller ved slutten av vinteren.
Utbredelse
Vår ørret har sin hovedutbredelse i Europas nordlige halvdel, men forekommer i så godt som alle land i Europa så vel som i de nærmest tilstøtende deler av Asia og Afrika. Den er også med hell overført til så vel Amerika som New Zealand.
I Norge er ørret den mest utbredte ferskvannsfisken, idet det er få kommuner hvor den ikke finnes. Den går i fjellet opp til 1400 m eller mer. I elvene foretrekker den steder med rask strøm med mer eller mindre steinet bunn og forekommer derfor forholdsvis sparsomt i de sakte rennende lavlandselvene i det sørøstlige Norge. Sin fulle utvikling oppnår den først i vannene og innsjøene, hvor tilgangen på næring er rikere enn i elvene.
Sykdommer, se fiskesykdommer.