Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij, russisk forfatter, født i Moskva, der faren var sykehuslege. I 1843 tok han eksamen ved den militære ingeniørskolen i St. Petersburg. Han fikk stilling som ingeniøroffiser, men tok snart avskjed for å ofre seg for litteraturen.
Dostojevskij debuterte i 1846 med romanen Fattige folk, som med ett slag gjorde ham berømt. Datidens publikum og kritikere ble imidlertid skuffet over hans følgende verker, Dobbeltgjengeren, Herr Prokhartsjin og Vertinnen. Av andre ungdomsverker må nevnes fortellingene Et svakt hjerte og Hvite netter, den ufullførte romanen Netotsjka Nesvanova og fortellingen En liten helt. Forståelsen for disse tekstene kom først på 1900-tallet.
I april 1849 ble Dostojevskij arrestert for deltagelse i den liberale Petrasjevskij-kretsen. Etter 8 måneder i Peter Paul-festningen ble han og hans venner dømt til døden, men benådet på selve retterstedet. For Dostojevskij ble dommen 4 års tukthus og 4 år som straffesoldat. 1850–54 satt han i tukthuset i Omsk. Denne tiden fikk avgjørende betydning for hans utvikling. Samværet med fangene gav ham dyp innsikt i menneskesinnet, og hans oppgjør med den materialistiske sosialisme begynte, samtidig som han fant igjen sin «barndoms Kristus» og fikk en ny tro på det russiske folk. Den fysiske påkjenningen ved tukthuslivet var antakelig en medvirkende årsak til hans første anfall av epilepsi. 1854–59 tjenestegjorde han i et regiment i Semipalatinsk, og han giftet seg i 1857 med Marija Dmitrijevna Isajeva (død 1864).
I november 1859 fikk han tillatelse til igjen å bosette seg i St. Petersburg. Samme år utkom de humoristiske fortellingene Onkels drøm og Landsbyen Stepantsjikovo. Fra 1861 utgav han, sammen med broren Mikhail, tidsskriftet Tiden, der han offentliggjorde romanen De fornedrede og krenkede og Opptegnelser fra det døde hus, en fiksjonalisert skildring av livet i tukthuset. En utenlandsreise 1862 gav stoff til Vinteropptegnelser om sommerinntrykk, der Dostojevskij formulerer sitt syn på forholdet mellom Russland og Vest-Europa. Under reisen innledet han et hektisk kjærlighetsforhold til Apollinarija Suslova, en opplevelse som avspeiles i romanen Spilleren. I 1863 ble Tiden forbudt, men det ble for en kort tid etterfulgt av Epoke (1864–65). Her kom Opptegnelser fra et kjellerdyp, den psykologisk-filosofiske opptakten til de store romanene.
I 1866 utkom Forbrytelse og straff, Dostojevskijs mest berømte roman, der forfatteren gjennom studenten Raskolnikovs mord på en pantelånerske analyserer forbrytelsens psykologi, samtidig som han belyser moralske grunnspørsmål med utgangspunkt i 1800-tallets geni-kult og Napoleon-dyrkelse.
I 1867 giftet Dostojevskij seg med den unge Anna Grigorjevna Snitkina. Sammen drog de utenlands, og for å unngå de hjemlige kreditorers trussel om gjeldsfengsel, ble de boende i Vest-Europa til 1871. I denne perioden skrev han Idioten, hvor han skaper et motstykke til Raskolnikovs amoralske Napoleon-imitasjon, idet hovedpersonen, fyrst Mysjkin, kan leses som en inkarnasjon av 1800-tallets forestilling om Kristus som fullkomment menneske, men ingen Guds sønn. I likhet med Den evige ektemann er Idioten også en psykologisk analyse av sjalusi som opphav til homoerotisk begjær. De besatte, et dagsaktuelt oppgjør med den nihilistiske bevegelse i Russland, er samtidig en profetisk visjon av «terrorismens fenomenologi», en analyse av 1900-tallets radikale intelligentsia og de forbrytelser de har begått i rasens eller klassens navn.
Dostojevskijs popularitet steg raskt etter hjemkomsten, særlig da han begynte å utgi sitt eget tidsskrift, En forfatters dagbok (1876–77), der han behandlet sosiale, politiske og religiøse spørsmål og trykte mindre, skjønnlitterære ting. I 1875 kom Ynglingen, kanskje den formelt mest avanserte og dristigste av alle hans romaner, og 1879–80 Brødrene Karamasov. Dostojevskijs siste roman er en moderne teodicé, et verk der han lar Gud fremstå som god og rettferdig tross all den lidelse og urett som finnes i verden. Argumentasjonen er antinomisk, dvs. den foregår i form av en diskusjon der brødrene – særlig Ivan og Aljosja – inntar tilsynelatende uforenlige posisjoner, slik at deres stemmer klinger sammen i en «polyfonisk» debatt om Guds eksistens.
I juni 1880 nådde Dostojevskij høyden av sin popularitet, da han i sin berømte tale ved avsløringen av Pusjkin-monumentet i Moskva formulerte sin tro på det universelle i russisk ånd og på det russiske folk som fornyer av kristendommen og skaper av universell fred og harmoni.
Dostojevskijs store romaner står i en særstilling i 1800-tallets realistiske litteratur. Ved bruk av en i tid sterkt konsentrert og ofte melodramatisk intrige, som kan minne om kriminalromanens, bringer Dostojevskij sine personer i en psykologisk spenning som utløser alle de motstridende krefter i deres irrasjonelle sjeleliv. Men innvevd i dette psykologiske plan finnes et etisk-religiøst: menneskets irrasjonelle sjel sees i relasjon til den ukjente, mystiske virkelighet som ligger «bakenfor». Derav oppstår den spesielle metafysiske problematikken i Dostojevskijs store romaner: gjennom hans diktnings personer konkretiseres de evige spørsmål om menneskets vesen, moralens grunnlag, Guds eksistens, skyld og soning og lidelsens mening. Både som dikter og tenker har Dostojevskij hatt kolossal innflytelse, ikke minst på 1900-tallet. Hans samlede verker foreligger (1995) komplett i norsk oversettelse i 29 bind.
Et stort antall filmatiseringer har brakt Dostojevskijs verker ut til et bredt publikum. Blant regissører som har befattet seg med Forbrytelse og straff bør nevnes Josef von Sternberg (1935; USA), franskmennene Pierre Chenal (1935) og Georges Lampin (1956; med bl.a. Jean Gabin), og Lev Kulidsjanov (1970; Sovjetunionen). Fremst blant filmversjoner av Idioten står nå Vladimir Bortkos nye russiske miniserie (2003), med Evgenij Mironov i tittelrollen som Fyrst Myshkin, og Vladimir Mashkov som Rogozhin, sammen med den franske (1946) ved Georges Lampin, Akira Kurosawas japanske versjon fra 1951, og Ivan Pyrjevs sovjetiske versjon (1957). Bemerkede filmatiseringer av Brødrene Karamasov har både Richard Brooks (1958; i USA) og Ivan Pyrjev (1968; i Sovjetunionen) stått for. Claude Autant-Lara har filmatisert Spilleren (1958; i Frankrike). Sist, men ikke minst, bør nevnes to versjoner av Hvite netter: i regi av Luchino Visconti (1957; med Marcello Mastroianni) og av Ivan Pyrjev (1959). De store romanene dramatiseres ofte også for teater. Opptegnelser fra det døde hus finnes i en betydelig operaversjon (uroppført 1930) av den tsjekkiske komponisten Leoš Janáček.
Et utvalg verker
| Fattige folk | 1846 |
| Dobbeltgjengeren | 1846 |
| Herr Prokhartsjin | 1846 |
| Vertinnen | 1847 |
| Et svakt hjerte | 1848 |
| Hvite netter | 1848 |
| Netotsjka Nesvanova | 1849 |
| En liten helt | 1849 |
| Onkels drøm | 1859 |
| Landsbyen Stepantsjikovo | 1859 |
| De fornedrede og krenkede | 1861 |
| Opptegnelser fra det døde hus | 1861-62 |
| Vinteropptegnelser om sommerinntrykk | 1863 |
| Opptegnelser fra en kjellerbolig | 1864 |
| Forbrytelse og straff | 1866 |
| Spilleren | 1866 |
| Idioten | 1868 |
| Den evige ektemann | 1870 |
| De besatte | 1871–72 |
| En forfatters dagbok | 1873–74, 1876–77, 1880 |
| Ynglingen | 1875 |
| Brødrene Karamasov | 1879–80 |