For tiden før delingen, se Korea (historie). Kim Il Sung hadde en sterk, men ikke ubestridt lederposisjon da Nord-Korea 1948 ble proklamert som egen stat. Han fjernet rivaliserende personer og grupper, og mot slutten av 1950-årene var all virkelig opposisjon overvunnet. Etter nesten 25 år som statsminister (1948–72) ble han 1972 president.
Fra 1945 til sin død 1994 var han leder for kommunistpartiet, hvis offisielle navn er Koreas arbeiderparti. Den koreanske varianten av kommunismen er basert på Kim Il Sungs juche-ideologi om å «skape alt med egne krefter». Folkets totale oppslutning om Kim Il Sung ble sterkt betont, og det ble oppstilt 30 000 statuer av «Den store leder», som var hans offisielle ærestittel. Valgene i Nord-Korea er blitt fremstilt som totale seirer med over 99 % deltakelse og 100 % ja-stemmer for partiets kandidater.
1980 ble sønnen utnevnt til 1. partisekretær og rangert som nummer to i hierarkiet etter faren; senere ble det gjort åpenbare forberedelser til at han skulle arve farens maktposisjon. Kim Il Sung hadde siden Koreakrigen vært øverstkommanderende for de væpnede styrker, men 1. januar 1992 overtok sønnen denne posisjonen med rang av marsjall. Han fikk også ansvaret for landets kjernekraftanlegg, og dermed en sentral posisjon i konflikten med USA og FN om inspeksjon av landets kjernefysiske anlegg.
Kim Il Sung døde 8. juli 1994. Kim Jong Il, som konsekvent var blitt kalt «Den kjære leder», tok gradvis over farens suverene maktposisjon og ble også gjenstand for den samme ekstreme personkultus. Han er blitt regnet blant forkjemperne for den harde linjen i Pyongyang, og var tidligere av Sør-Korea blitt beskyldt for å ha vært hjernen bak en rekke internasjonale terroraksjoner. I 1997 ble maktovertakelsen formalisert ved at Kim Jong Il ble partiets generalsekretær (partisjef) og dertil statssjef. Samtidig vedtok partiet å innføre en ny tidsregning, som tok utgangspunkt i Kim Il Sungs fødselsår 1912. Den avdøde ble nå proklamert som Nord-Koreas «president til evig tid».
Mens den nasjonale juche-ideologien ble grunnlagt av Kim Il Sung, knyttes den såkalte songun-politikken til arvtakeren Kim Jong Il. Songun setter de væpnede styrker i sentrum for utviklingen som «revolusjonens bærebjelke»; militære behov og utgifter skulle følgelig få høyeste prioritet. Den nye linjen ble lansert 1999 til tross for dyp økonomisk krise og sult.
Den store hungeren
Nord-Korea ble i midten av 1990-årene rammet av en omfattende, akutt hungerkatastrofe etter uår i landbruket pga. skadeflom. En massiv internasjonal hjelpeaksjon kom i gang i regi av FN og med Verdens matvarefond (WFP) som hovedaktør. 1995–98 sørget WFP for nødvendige matrasjoner til 7,9 millioner nordkoreanere fra den mest sårbare del av befolkningen. Gamle fiendeland som USA, Japan og Sør-Korea var blant de største bidragsyterne. Norge bidrog årlig med ca. 30 millioner kroner fra UDs katastrofefond. Nord-Korea har siden 1995 vært verdens største mottaker av matvarehjelp.
Forskere fra WFP og UNICEF anslo 1998 at 62 % av barna under sju år led av kronisk underernæring, noe som hos mange kunne føre til varig mén. 1999 anslo FN-personell tilknyttet hjelpeinnsatsen tallet på døde pga. sult - direkte eller indirekte - til rundt to millioner. Tallet er svært usikkert, bl.a. fordi store områder var stengt for alt innsyn utenfra.
Med vedvarende matvarehjelp gjennom et tiår bedret situasjonen seg betraktelig, men 2005 sørget WPF fortsatt for daglige matrasjoner til 6,5 millioner. Matmangelen i landet ble fortsatt betegnet som prekær. I årenes løp klaget WFP og andre organisasjoner gjentatte ganger over at Nord-Korea bare tillot begrenset kontroll av fordeling og distribusjon; dette ble opphav til spekulasjoner om hvorvidt deler av hjelpen havnet hos militæret eller den politiske eliten. Under en skarp kontrovers høsten 2005 avviste Nord-Korea nye krav om kontrolltiltak, og truet med utvisning av WFPs representanter.I 2006 ble FN-organisasjonen erklært uønsket i Nord-Korea og personalet utvist, etter å ha stilt krav om bedre kontroll med nødhjelp-distribusjonen. WFP fikk vende tilbake i 2007, men fikk heller ikke nå overvåke distribusjonen nordøst i landet, der matmangelen ble antatt å være mest prekær.
I juni 2008 ble det imidlertid lempet noe på restriksjonene. WFP fikk nå adgang til 128 distrikter mot tidligere bare 50, og kunne dermed nå fem-seks millioner nødstedte mer direkte. I juli 2008 betegnet WFP matmangelen som den kanskje verste siden hungersnøden i slutten av 1990-årene, da over en million nordkoreanere skal være døde av sult. Matvarefondet pekte særlig på underernæring blant de yngste barna.
Våren 2009 led en stor del av befolkningen fortsatt under matmangelen. Nordmannen Torben Due, som leder Verdens matvarefond i Nord-Korea, betegnet i februar 2009 situasjonen som fortsatt prekær. Ressursmangel gjorde at FN-organisasjonen maktet å gi matvarehjelp til bare to millioner, mens 8,7 millioner kunne trenge slik hjelp, ifølge Due. Store deler av befolkningen lever konstant på sultegrensen. Fortsatt kan omfattende hungersnød bare holdes fra døren ved hjelp av massiv nødhjelp utenfra.
Mat og drivstoff skulle være premien for å stanse atomvåpenprogrammet. Nord-Korea har tvert om trappet opp konfrontasjonen med omverdenen. Mens nasjonaløkonomien er på fallittens rand, bruker regimet store midler til utvikling av atomvåpen og langtrekkene raketter.
Nord-Koreas egen matproduksjon antas å strekke til for bare vel to tredjedeler av befolkningen på ca. 23 millioner. Striden om atomvåpenprogrammet vil kunne føre til ytterligere forverring av krisen. Sør-Korea stanset matvarehjelpen etter den andre kjernefysiske prøvesprengningen i april 2009. Den hadde da vært på over en halv million tonn i året. I august 2009 advarte WFP om at matmangelen var blitt enda mer prekær. Omverdenens vilje til å hjelpe lot til å være blitt svekket etter Nord-Koreas atomprøve i april samme år. Det var da bare gitt tilsagn om ca. 15 % av maten WFP hadde bedt om i sin appell til FNs medlemsland.
Økonomisk utvikling
1958 regnes offisielt som året da total «sosialisering», eller statskontroll av økonomien, ble gjennomført. Siden ble all økonomisk virksomhet drevet i statlig regi. Siden midten av 1970-årene har Nord-Korea hatt krise i sin utenriksøkonomi. Tidligere var utenrikshandelen nesten utelukkende med andre kommunistiske land, men for å holde tritt med Sør-Korea importerte Pyongyang teknologi og hele industrianlegg fra Vesten. Nord-Korea viste seg senere ute av stand til å betale kjøpene, og ble i 1990-årene regnet blant de land i verden med lavest kredittverdighet.
I begynnelsen av 1990-årene sank landet dypere ned i økonomisk krise. Et hardt slag var at så vel Kina som Sovjetunionen (senere Russland) fra 1991 forlangte oppgjør for mer av samhandelen i hard valuta, og til markedspriser. En omfattende bistand fra Moskva, bl.a. i form av billig olje, stanset etter Sovjetunionens sammenbrudd. Sovjet hadde stått for halve utenrikshandelen, men nå brøt handelen med Moskva sammen og utenrikshandelen totalt krympet 40 %. Energimangelen ble akutt. Allerede før bistanden fra østblokken stanset opp, var økonomien i ferd med gå i stå, bl.a. som følge av uforholdsmessig store militærutgifter. I forhold til folketallet antas Nord-Korea å ha verdens største stående armé.
Allerede i 1980-årene var underernæring utbredt. Etter at støtten fra kommunistiske land falt bort, ble Nord-Korea nå avhengig av verdenssamfunnet for å kunne livnære sine borgere. Under hungerkrisen lot Nord-Korea til å oppgi noe av sin ekstreme isolasjonisme, og viste tegn til en begynnende åpning mot Vesten. 1996 åpnet en spesiell økonomisk sone nær Kina-grensen for utenlandske investorer, som imidlertid stilte seg avventende. I propagandaen ble juche-ideologien om selvberging fortsatt holdt i hevd. Denne fikk et kraftig tilbakeslag da en av de ledende juche-ideologer, Hwang Jang Yop, hoppet av til Sør-Korea 1997.
Nord-Koreas økonomi har stort sett vært mørklagt, med minimal informasjon til omverdenen. BNP viste, etter vestlige vurderinger, synkende tendens utover i 1990-årene. Imidlertid tok Nord-Korea ved tusenårsskiftet forsiktige skritt i retning av en blandingsøkonomi. Oppsiktsvekkende «justeringer» ble juli 2002 kunngjort i form av et økonomisk dekret. Støtten til statsbedriftene skulle skjæres ned. En strikt pris- og lønnskontroll ble myket opp, med åpning for at industriarbeidere kunne få bonuslønn etter innsats. Utvalgte bønder fikk nå selge egenproduserte varer på frimarkeder; rammen for å dyrke egne grønnsaker ble utvidet. Tidligere distribuerte staten matrasjoner til 70 % av befolkningen gjennom et strengt kupongsystem, og til stort sett lave priser.
Etter den midlertidige nyordningen skulle varene betales kontant. Omstillingen til den nye pengeøkonomien var åpenbart problematisk for mange. Ifølge diplomatiske rapporter var det de følgende år sterk prisstigning, og større sosiale ulikheter kom til syne, bl.a. i form av en delvis sultende underklasse i byene. Det lot til at regimet i noen grad ville følge Kinas eksempel fra 1980-årene og gradvis myke opp en ytterst stivbent planøkonomi, samtidig som det politiske maktmonopolet ble holdt i hevd. Det økonomiske dekretet 2002 kom bare noen måneder etter at Kim Jong Il hadde vært i Kina på sin første utenlandsreise på 17 år. Besøket skal ha vakt interesse for den kinesiske utviklingsmodellen.
De nye retningslinjene ble betraktet som et første skritt for å komme ut av økonomisk uføre og politisk isolasjon, men 2005 strammet myndighetene til igjen. Reformlinjen ble strammet ytterligere inn i 2006. Ifølge diplomatiske rapporter ble det da igjen forbudt for alle menn å drive privat næringsvirksomhet. I 2007 skal forbudet være blitt utvidet til å gjelde alle kvinner under 50 år. Tilstramningen siden 2005 kan tyde på at regimet frykter for å miste kontrollen hvis ikke markedskreftene holdes i svært stramme tøyler.
Mangel på pålitelige data gjør det vanskelig å vurdere Nord-Koreas økonomiske situasjon. Regjeringen oppgir bare prosentvise endringer i statsbudsjettet og utenrikshandelen. Pyongyangs egne påstander om god økonomisk vekst, betviles av internasjonale analytikere. Mens nasjonaløkonomien synes å være på fallittens rand, bruker regimet store midler til utvikling av atomvåpen og et avansert rakettarsenal.
Utenrikspolitikk
Nord-Korea var lenge under sterk sovjetisk innflytelse, men slo i Khrusjtsjovs tid inn på en prokinesisk linje. Fra 1966 forsøkte landet å markere seg som uavhengig, og unngå å bli dominert av noen av de kommunistiske stormakter, men mottok betydelig økonomisk bistand fra begge. Med slutten på den kalde krigen og kommunismens sammenbrudd i Vest-Europa tidlig i 1990-årene svant bistanden inn. Til ut i 1960-årene hadde Nord-Korea bare forbindelse med andre kommunistiske land, men førte siden en diplomatisk offensiv i den tredje verden.
De nordiske land ble 1973 de første i den vestlige verden som opprettet diplomatiske forbindelser med Nord-Korea. 1976 ble samtlige nordkoreanske diplomater i Norge, Sverige, Danmark og Finland utvist for omfattende smugling og ulovlig omsetning av brennevin og sigaretter. 1996 ble tre diplomater, som også var sideakkreditert til Norge, utvist fra Sverige etter ny smugleraffære.
1993 kom Nord-Korea i konflikt med Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) om sitt atomenergiprogram. Nordkoreanerne begynte da å skifte ut brenselsstaver fra sin fem megawatt store reaktor i Yongbyon uten påbudt kontroll. Nord-Korea hadde undertegnet ikke-spredningsavtalen, men likevel i årevis trosset avtalens bestemmelser om å la IAEAs inspektører slippe til. Det gjaldt særlig to anlegg der man i Vesten hadde mistanke om at nordkoreanerne forvandlet brukt kjernebrennstoff til plutonium for atomvåpen.
USAs ekspresident Jimmy Carter forhandlet i Pyongyang 1994 frem en avtale der Nord-Korea lovet å stanse et kjernefysisk våpenprogram, bl.a. ved å la være å anrike 8000 utbrente brenselsstaver, noe som kunne ha gitt plutonium til fire eller fem atombomber. 1999 gikk Nord-Korea videre med på å fryse sitt ballistiske langdistanserakett-program, og USA stilte i utsikt å lempe på økonomiske sanksjoner.
Etter det historiske toppmøtet sommeren 2000 mellom Korea-statenes statsoverhoder, lot det til at Pyongyang hadde slått inn på en mer forsonlig linje. Det som lenge var blitt kalt verdens siste stalinistiske stat, ble 2001 anerkjent og diplomatiske forbindelser etablert med bl.a. EU og 13 av EUs 15 medlemsland. Inntil da var Sverige det eneste vestlige land med ambassade i Pyongyang. En mer aktiv dialog med USA og andre land ble innledet i skyggen av hungerkatastrofen med dens vedvarende behov for bistand utenfra. Forholdet til USA surnet på ny da president George W. Bush jan. 2002 betegnet Nord-Korea som et ledd i «ondskapens akse».
Etter et tilsynelatende gjennombrudd i atomforhandlingene i 2007, kom USA og Nord-Korea for første gang overens om kulturutveksling. I februar 2008 kom New York Philharmonic Orchestra til Pyongyang på gjestespill. Konserten ble innledet med begge lands nasjonalsanger. Det var nå forhåpninger om at "symfoni-diplomatiet" også ville innvarsle et politisk tøvær her hvor den kalde krigen ennå ikke har tatt slutt.
Imidlertid har Nord-Korea fortsatt sine innbitt stridbare utfall mot USA også etter at Barack Obama overtok presidentposten i Washington. I forkant av utenriksminister Hillary Clintons Sør-Korea-besøk i februar 2009, anklaget Nord-Korea USA for å gjøre aktive forberedelser til kjernefysisk krig. Pyongyang erklærte seg også rede til krig mot Sør-Korea. Clinton svarte med å advare Nord-Korea mot provokasjoner, og henstilte om respekt for inngåtte avtaler.
Obama reagerte skarpt da Nord-Korea i april gjennomførte en prøveoppskyting som Washington antok var en test av langdistanseraketten Taepodong-2. USA frykter for at Taepodong-2 etter videreutvikling vil kunne nå amerikansk territorium med kjernefysisk stridshode. Forhåpninger om diplomatisk tøvær ble vakt i august da ekspresident Bill Clinton kom på et overraskende "privat" besøk for å forsøke å få frigitt to fengslede amerikanske journalister. Clinton ble mottatt av Kim Jong Il. Møtet førte til at Kim benådet de to, som fikk reise sammen med Clinton tilbake til USA. Etter besøket ble Nord-Korea tilsynelatende mer forsonlig stemt, og erklærte seg villig til samtaler med USA.
Forholdet til Japan har vært anspent etter at Nord-Korea etter eget forgodtbefinnende har skutt raketter over japansk territorium. Med sine mellomdistanseraketter skal Nord-Korea være i stand til å nå alle byer i Japan. Serie-kidnappinger av japanske borgere til Nord-Korea har i mange år vært en annet stridstema. I 2008 sa Pyongyang seg villig til villig til nye undersøkelser i saken om et ukjent antall japanske borgere som ble bortført av nordkoreanske agenter i 1970- og 1980-årene. Pyongyang har innrømmet å ha bortført 13 japanske borgere og lot fem av dem, angivelig de eneste overlevende, lov til å besøke Japan i 2002. Japan hevder imidlertid at minst 37 er blitt bortført til Nord-Korea, og at noen fortsatt er i live. Nord-Koreas manglende samarbeidsvilje i denne saken har lenge vært til hinder for en normalisering av forholdet til Japan.
Det store atomspillet
Det vakte internasjonal bestyrtelse da Nord-Korea i oktober 2002 ganske åpent innrømmet å ha ført verden bak lyset: Regimet hadde holdt et hemmelig atomvåpenprogram gående i årevis, stikk i strid med 1994-avtalen. Nordkoreanerne hevdet nå selv at de allerede hadde fremstilt atomvåpen. Verden var imidlertid i villrede hvorvidt dette var en bløff med sikte på å gjøre bruk av atomtrusselen som politisk og økonomisk pressmiddel. Internasjonalt gikk alarmen for alvor da Pyongyang i januar 2003 kastet ut inspektørene fra FNs atomenergibyrå IAEA og slo vrak på traktaten mot spredning av kjernefysiske våpen.
Etter iherdig press fra omverdenen gikk Kim Jong Il i august 2003 med på flernasjonale drøftelser om våpenprogrammet. Ved forhandlingsbordet i Beijing satt foruten vertslandet Kina også USA, Sør-Korea, Japan og Russland. Under forhandlingsspillet erklærte Nord-Korea mars 2005 seg offisielt som atommakt med påstått ferdig utviklede atomvåpen. Etter seks vanskelige forhandlingsrunder ble det sept. 2005 underskrevet en avtale der Nord-Korea i prinsippet lover å avslutte våpenprogrammet mot diverse motytelser. Imidlertid ble partene straks uenige om hvordan avtalen skulle fortolkes, iverksettes og kontrolleres. Nord-Korea erklærte at landet likevel ikke ville avvikle atomprogrammet før klare motytelser er lagt på bordet. Dermed fortsatte dragkampen uten en endelig løsning. Skeptikere pekte på Nord-Koreas tradisjon for overraskende utspill og avtalebrudd, med 1994-avtalen om skroting av våpenprogrammet som ett eksempel.
I juli 2006 gjennomførte Nord-Korea prøveskyting med raketter av ulik rekkevidde, også den langtrekkende Taepodong-2. Denne antas som fullt utviklet tretrinnsrakett å kunne nå deler av USA (Alaska, Hawaii, Guam). Den styrtet imidlertid like etter oppskytingen på USAs nasjonaldag 4. juli. Rakett-testene ble fordømt av FNs sikkerhetsråd. Inn i atomvåpenklubbenNord-Koreas tok spranget inn i den såkalte atomvåpenklubben i tre trinn: Kunngjøringen i februar 2005 om at landet hadde skaffet seg atomvåpen "til selvforsvar", ble fulgt av en ny triumferende kunngjøring i oktober 2006: En "vellykket" kjernefysisk prøvesprengning var blitt gjennomført for første gang. En langt kraftigere prøvesprengning nr. 2 ble kunngjort i 25. mai 2009. Parallelt med atomvåpenprogrammet fortsatte Nord-Korea videreutviklingen av ballistiske raketter. Målet er åpenbart en interkontinental utgave som ikke bare vil ha Sør-Korea og Japan, men også deler av USA (Alaska) og Australia innen rekkevidde. Foreløpig har prøveutskytingene ikke lyktes i å demonstrere en slik aksjonsradius.
Den underjordiske prøvesprengningen 9. oktober 2006 ble registrert av seismiske stasjoner. Tekniske data kunne tyde på at den kjernefysiske sprengladningen neppe var et fullt utviklet våpen, og sprengkraften relativt lav. Det kom likevel som et sjokk på omverdenen at Kim Il Sungs regime, ansett som notorisk uberegnelig og ofte truende aggressivt, nå sto på terskelen til atomvåpenklubben. FNs sikkerhetsråd vedtok resolusjon 1718 som straffet Nord-Korea med sanksjoner.
Etter målrettet internasjonalt press, også fra Kina, vendte Nord-Korea tilbake til sekspartsforhandlingene. I februar 2007 skrev nordkoreanerne under på en avtale med forpliktelse til å stanse atomvåpenprogrammet og slippe inn FN-inspektører. Til gjengjeld skulle Nord-Korea få matvarebistand, gratis oljeleveranser og starten på en prosess med sikte på normalisering av forholdet til USA og Japan. På bestemte vilkår ble Nord-Korea stilt i utsikt diplomatisk anerkjennelse med sikkerhetsgarantier fra Washington. USA ville da stryke Nord-Korea av listen over såkalte røverstater, trekke anklagene om statsterrorisme og gjøre slutt på en omfattende handelsblokade.
Blokaden rammet også en bank i Macao, en region med særstatus innen folkerepublikken Kina. Banken hadde angivelig stått for hvitvasking av penger for Nord-Korea i stor skala. Dette skal bl.a. ha skjedd i forbindelse med en massiv produksjon av falske dollarsedler og annen valuta, samt piratproduksjon av kjente merkevarer.
Februaravtalen ble fulgt opp med praktiske tiltak. I mai 2007 ble den amerikanske matvarehjelpen gjenopptatt etter tre års avbrudd. I juli erklærte Nord-Korea at landet hadde stanset Yongbyon-reaktoren, som hadde forsynt atomvåpenprogrammet med plutonium. Samtidig ankom inspektører fra Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). De kunne nå gjenoppta sin kontrollfunksjon etter at de brått var blitt kastet ut av landet i 2002.
Etter Korea-toppmøtet i oktober 2007 fikk også sekspartsforhandlingene et puff fremover. Nord-Korea forpliktet seg nå til fullt innsyn i alle deler av atomvåpenprogrammet. Dette skjedde i form av en kjernefysisk "selvangivelse" som ble levert i juni 2008, riktignok seks måneder etter fristen. Her oppga Nord-Korea å ha produsert over 40 kilo plutonium, nok til vel et halvt dusin bomber. Imidlertid ble det ikke røpet hvor mange atomvåpen landet har. Heller ikke kom noe svar på USAs påstand: Nord-Korea har ved siden av plutoniumprogrammet også holdt gående et strengt hemmeligholdt program for anriking av uran.
Høyt spill i YongbyonI august 2008 gjorde Nord-Korea brått helomvending. Demonteringen av Yongbyon-reaktoren var blitt stanset, og ville bli satt i stand igjen, kunngjorde Nord-Korea og ga som grunn: USA hadde ennå ikke strøket Nord-Korea av "terrorlisten". I september gikk Nord-Korea et skritt videre med en trussel om at plutonium-produksjonen ville bli satt i gang igjen. FN-inspektørene kunne bekrefte at reaktoren nå ble rustet opp på ny - og ble så bortvist fra Yongbyon. I oktober 2008 kom kunngjøringen fra Washington: Nord-Korea var nå blitt strøket av listen over land som utøver statsterror. Handelsrestriksjonene ville bli avviklet. Nord-Korea stanset derpå arbeidet med å bygge Yongbyon-komplekset opp igjen. Den avbrutte jobben med demontering av reaktoren, ville også bli gjenopptatt. Men i november kom et nytt utspill: Demonteringen ville skje sakte tempo fordi USA hadde kuttet i oljeleveransene - noe som ble gjort etter at Nord-Korea ikke hadde overholdt avtalen om at alle Yongbyon-anleggene nå skulle vært demontert.
Raketter mot StillehavetI januar 2009 skapte Nord-Korea igjen engstelse med planer om prøveskyting av en ny serie raketter, i likhet med tidligere testserier i 1998, 2003 og 2006. Sør-Korea hevdet nå at Nord-Korea hadde videreutviklet en interkontinental rakett med rekkevidde helt til det nordlige Australia, Hawaii og amerikanske stillehavsøya Guam. Etter at Nord-Korea hadde truet med å sende langdistanseraketter mot Hawaii, førte den nye testserien til skjerpet beredskap på amerikansk side.
5. april skjøt nordkoreanerne opp en tre-trinns langdistanserakett av typen Taepodong-2. I den offisielle kunngjøringen het det at raketten hadde brakt en kommunikasjonssatellitt inn i bane rundt jorden. Internasjonale observasjonsstasjoner kunne imidlertid fastslå at det ikke fantes noen slik satellitt. Derimot ble det konstatert at deler av raketten hadde falt ned i Japanhavet, og også i Stillehavet etter ferden over Japan.Tilsynelatende hadde bare to av trinnene fungert. De hadde gitt raketten en rekkevidde på godt over 3000 kilometer - lenger enn en tidligere utgave av Taepodong-2 hadde maktet. Med full effekt også av tredje trinn, ville f. eks. Alaska være innenfor en antatt rekkevidde på 6700 kilometer.
Offisielt er rakettprøvene en del av Nord-Koreas romfartsprogram. Omverdenen betrakter imidlertid romfartsprogrammet som et rent skalkeskjul for utviklingen av interkontinentale raketter - med potensial for frakt av atomstridshoder mot bl.a. amerikanske mål. Rakettprogrammet har pågått parallelt med atomvåpenprogrammet. Dette har vært til særlig bekymring for Japan siden Nord-Korea allerede i 1998 prøveskjøt en mellomdistanserakett. Den landet i Stillehavet etter å ha passert uanmeldt over Japan.
Kraftig ny prøvesprengning Rakett-testen 5. april ble fordømt av FNs sikkerhetsråd, som viste til at slike forsøk var blitt bannlyst i resolusjon 1716 fra juli 2006. Følgen ble nye sanksjoner. Nord-Korea reagerte med heftig retorikk og erklærte at Yongbyon-reaktoren nå ville bli satt i drift igjen. Produksjon av plutonium til våpenformål ville bli gjenopptatt umiddelbart. Et tilsynelatende svært forarget Nord-Korea krevde at FN skulle komme med en unnskyldning for sin kritikk av rakett-testen. Hvis ikke, ville Nord-Korea demonstrere sin store harme med en ny kjernefysisk prøvesprengning, lød det fra Pyongyang.
25. mai gjorde Nord-Korea nettopp dette med sin underjordiske prøvesprengning nr. 2. Detonasjonen ble målt til 4,52 på Richters skala. Seismiske målinger tydet på at den var mellom 10 og 20 ganger kraftigere enn detonasjonen i 2006 - en sprengkraft som langt på vei kunne måle seg med den amerikanske bomben som la Nagasaki i ruiner og drepte over 70 000 i 1945.
Til overmål fulgte Nord-Korea opp atomprøven med å skyte fem kortdistanseraketter ut over Japanhavet like etterpå. Denne rakettypen har deler av Japan og Sør-Korea innen rekkevidde. Samtidig erklærte Nord-Korea på ny at landet aldri vil vende tilbake til sekspartsforhandlingene, men tvert om "styrke landets kjernefysiske forsvar på alle tenkelig måter". Det truet med enda flere atomprøver og rakettester hvis FN fortsatt ikke ville be om unnskyldning for å ha kritisert rakettoppskytingen i april.
Inspeksjoner til havsSikkerhetsrådet ba ikke om unnskyldning, men kontret tvert om med resolusjon 1874 og ytterligere sanksjoner, i første rekke inspeksjon av skipsfart til og fra Nord-Korea. Resolusjonen pålegger FNs 192 medlemsland å borde skip til eller fra Nord-Korea når det foreligger mistanke om frakt av våpenrelatert materiale. Dette for å hindre at Pyongyang mottar materiale utenfra til videre utvikling av masseødeleggelsesvåpen - Nord-Korea skal også være i besittelse av kjemiske og bakteriologiske våpen. Inspeksjoner skal også gjøre det vanskeligere for Nord-Korea å selge avansert våpenteknologi til terrornettverk og andre interessenter på verdensmarkedet. Blant tidligere og nåværende kunder er Libya, Iran, Syria, Pakistan og Myanmar.
Nord-Korea erklærte at alle forsøk på kontroll og inspeksjon av skipsfart og annen varetransport, ville bli betraktet som en krigserklæring. Hvis provosert, ville også atomvåpen bli brukt i en "nådeløs offensiv". I slutten av mai truet Nord-Korea på ny med militær gjengjeldelse mot Sør-Korea. Seoul hadde da sluttet seg til det såkalte Proliferation Security Initiative (PSI) for stans i spredningen av masseødeleggelsesvåpen. Dette innebærer bl.a. kontrolltiltak for skipstrafikk. Nord-Korea erklærte nå at landet ikke lenger anså seg bundet av våpenstillstandsavtalen som satte en stopper for Korea-krigen i 1953. Landet ville gjøre hele sitt eksisterende lager av plutonium om til kjernefysiske våpen. Dessuten ville arbeidet med anrikning av uran bli gjenopptatt, lød det fra Pyongyang.
Den stridbare retorikken ble, paradoksalt nok, betraktet som et forsøk på å få USA i tale. Nord-Korea vil vise at det som atomvåpenmakt nå stiller med sterkere forhandlingskort enn tidligere. Med kjernefysiske våpen som pressmiddel håper regimet å kunne sikre sin fortsatte eksistens, til tross for vedvarende hungerkrise og økonomisk bankerott. Kim Jong Il har siden 1990-årene brukt atomprogrammet som et middel til utpressing, noe som har gitt god gevinst i form av bistand av forskjellig slag - men også anklager om systematisk dobbeltspill.
Diplomater som følger utviklingen, er i 2009 blitt mer skeptisk til håpet om at den ferske atommakten vil la seg "kjøpe" med bistandsmidler. Etter mer enn 50 års målbevisst arbeid vil Nord-Korea holde på sin nye status, koste hva det vil. Kim Jong Il vet at hva han enn gjør, vil matvarehjelpen fortsette å komme utenfra. Omverdenen bryr seg åpenbart mer enn "Kjære Leder" om hans kriseramte landsmenn, lyder dette resonnement. Etter kraftige verbale utfall mot USA og Sør-Korea og ble det i august et tilsynelatende omslag til en mer forsonlig stemning. Dette kom særlig til uttrykk etter ekspresident Bill Clintons "private" besøk for å få frigitt to amerikanske journalister.
Amerikansk UD kunngjorde 11. september at USA er villig til å innlede direkte, tosidige forhandlinger om Nord-Koreas atomprogram. En slik dialog er nettopp det Nord-Korea har ønsket - ikke samtaler der også Sør-Korea, Kina, Japan og Russland er med. I første omgang skal det forhandles om rammen for forhandlingene.
Anslagene om Nord-Koreas kjernefysiske kapasitet varierer. Slik vestlig etterretning vurderer det, er Nord-Korea foreløpig neppe i besittelse av fullt ut operative atomvåpen i form av raketter med påmonterte kjernefysiske stridshoder. Men nordkoreanerne antas å gjøre fremskritt når det gjelder å mestre de teknologiske utfordringer. Indikasjoner finnes på at teknologiske hjelpemidler til anriking av plutonium kan være kommet fra Pakistan som ledd i en høyst uoffisiell byttehandel, med nordkoreansk raketteknologi som gjenytelse.
Nå også uranbaserte atomvåpen
4. september 2009 kom Nord-Korea med en kunngjøring om at forsøk med anriking av uran var nådd frem til en "vellykket sluttfase". Kunngjøringen betraktes som det hittil klareste tegn til at Pyongyang i årevis har hatt et dobbelt atomvåpenprogram gående. I motsetning til det offisielle plutonium-programmet er uran-prosjektet blitt hemmeligholdt. Nå ble det kunngjort at Nord-Korea også er i ferd med å fremstille kjernefysiske våpen ved hjelp av uran, etter å ha mestret de teknologiske utfordringer forbundet med dette spaltbare materiale.
Kunngjøringen vakte bekymring i omverdenen, men kom ikke som noen stor overraskelse. I årevis har man hatt mistanke om at Nord-Korea hadde et "ekstra" atomvåpenprogram basert på anriket uran. I 2002 hadde nordkoreanske diplomater privat innrømmet et uran-prosjekt. Dette ble siden offisielt benektet, inntil det i juni 2009 ble slått fast at forsøk var i gang. Ingen har imidlertid visst hvor langt Pyongyang var kommet i urananriking før det i september ble fastslått at Nord-Korea nå er i stand til også å bruke dette spaltbare materiale til kjernefysiske våpen.
I kunngjøringen ble det også fastslått at Nord-Korea fortsetter fremstillingen av kjernefysiske våpen ved hjelp av plutonium. Prosessen med utvinning av plutonium fra brukte brenselsstaver ved Yangbyon-reaktoren er i ferd med å bli fullført, og dette materiale gjøres om til våpen, het det. De to bombene Nord-Korea har prøvesprengt, har vært plutonium-baserte.
Dynastisk arvefølgeKorea-kjennere har satt atomprøver og rakett-tester i sammenheng med et mulig forestående skifte innen toppledelsen. For Nord-Korea blir 2012 et år av særlig symbolsk betydning. Nordkoreanerne vil oppleve storslagne markeringer av 100-årsdagen for Kim Il Sungs fødsel. Som Nord-Koreas landsfader og ideologiske ledestjerne beredte han også grunnen for et kommunistiske dynasti ved å sikre arvefølgen for Kim Jong Il. Sønnen er nå er 68 år og åpenbart fysisk svekket etter et antatt slagtilfelle i 2008 - i fire måneder var han forsvunnet fra offentligheten. Dette har aktualisert spørsmålet om den nye arvefølgen. Kim antas å ha startet prosessen med å utpeke sin etterfølger, en prosess der det er viktig med støtte fra militæret.
Kim har tre sønner å velge mellom hvis han, slik mange tror, lar blodets bånd bli avgjørende. Problemet kan være at sønnene, som er i slutten av 20-årene, mangler politisk og militær pondus. De er dessuten født av to forskjellige kvinner, og ingen av disse var offisielt gift med Kim Jong Il. Kim-dynastiet kan dermed trenge en styrket status for at makten skal føres videre til tredje generasjon. Detonasjoner og verbale kraftsalver mot regimets fiender kan tjene en slik hensikt, lyder en teori. Det oligarki av generaler som til daglig styrer med Nord-Koreas enorme militærmakt, antas å være stemt for den slags krigerske markeringer. Deres mening veier tungt i spørsmålet om arvefølgen. Diplomater i Pyongyang har i senere tid holdt den yngste av sønnene, Kim Jong Un, som den kanskje fremste kandidaten til å føre dynastiet videre. Ingen utenfor maktens indre sirkler i Nord-Korea vet særlig mye om ham. Han skal være født i 1983, og har vært elev ved en internasjonal skole i Sveits. Her skal han ha gått for å være sønnen av en nordkoreansk ambassadesjåfør, og ellers gjort seg bemerket som oppmann for basketballaget og som en aggressiv spiller ute på banen. I dag arbeider han ved partiets propagandaavdeling. Eldstesønnen Kim Jong Nam skal opprinnelig ha vært farens utvalgte, men "mistet ansikt" etter en pinlig episode: Han ble arrestert av japansk politi da han forsøkte å komme seg inn seg i Japan med falskt pass. Begrunnelsen var et sterkt ønske om å oppleve Tokyo Disneyland.
Diplomatene har ellers festet seg ved Kim Il Sungs svoger, Tang Song Taek, som en annen mulig dynastiarving. Som tidligere sjef for Nord-Koreas sikkerhetspoliti ble han en tid ansett som landets kanskje mektigste nest etter Kim Jong Il. Eter å ha falt i unåde i 2003, er han kommet sterkt tilbake. Hvis valget som dynastiarving skulle falle på Kim Jong Un, er det ikke usannsynlig at Tang vil fungere som en slags formynder i en overgangsfase. Tang nådde et foreløpig høydepunkt i karrièren da han i april 2009 ble valgt inn i den maktfulle militærkommisjonen.
I mars 2009 ble det holdt valg til nasjonalforsamlingen, et ritual som gjentas hvert 5. år. Valgdeltagelsen var obligatorisk og kom ifølge offisielle tall opp i 99,98 %. Det fantes bare én godkjent kandidat i hver valgkrets. I valgkrets 333 - et koreansk lykketall - deltok samtlige velgere og stemte på Kim Jong Il, ifølge offisielle rapporter. Det nye nasjonalforsamlingen gjenvalgte så Kim Jong Il som leder for forsvarskommisjonen, den viktigste politiske posten i Nord-Korea. Det skjedde omtrent samtidig som det siste atombraket.
Bill Clinton møter Kim Jong Il I juni 2009 ble to amerikanske journalister, Laura Ling og Edna Lee, dømt til 12 års straffarbeid etter anklager om "fiendtlige handlinger". De ble grepet ved grensen til Kina der de arbeidet med en reportasje om nordkoreanere på flukt til Kina for å komme unna sult og undertrykkelse. Journalistene ble dermed et nytt nordkoreansk forhandlingskort i striden om atomvåpenprogrammet. Nord-Korea har insistert på å forhandle direkte med USA, uten de andre aktørene i sekspartsdrøftelsene.
Ekspresident Bill Clinton kom i begynnelsen av august overraskende til Pyongyang for å forhandle om løslatelse for de fengslede journalistene. Clinton ble mottatt av Kim Jong Il, som tidligere hadde avslått å gi innreise til tidligere presidentkandidat Al Gore. De to kvinnene ble omgående løslatt og fulgte med Clinton på flyturen tilbake til USA. Selv om besøket ble betegnet som "privat", vekket det forhåpninger om å få atomforhandlingene med Pyongyang ut av dødvanne.
Ekstremt for menneskerettighetene
Offisiell propaganda har gjennom årtier konsekvent tegnet et bilde av Den demokratiske folkerepublikken Korea som noe av et paradis på Jorden, takket være en «genial» og nærmest guddommelig ledelse. Med streng kontroll av all informasjon er propagandabildet blitt stående uten korrektiv. Alle radio- og TV-apparater låses fast og forsegles på én offisiell frekvens; kontroll av forseglingen foretas flere ganger årlig. Folk er blitt hardt straffet for å ha hørt på utenlandske radiosendinger illegalt.
På grunnlag av satellittobservasjoner og informasjon fra avhoppere hevder humanitære organisasjoner at et nettverk av fengsler og arbeidsleirer huser mellom anslagsvis 200 000 politiske fanger. Fangene lever angivelig på grensen av sultedød og utsettes for mishandling. Organisert politisk opposisjon er så godt som ukjent; de fleste soner angivelig straff fordi de under hungerkrisen har forsøkt å ta seg over grensen til Kina. Kinesiske myndigheter kritiseres fordi sultende nordkoreanere tvangssendes tilbake som «økonomiske immigranter» til en uviss skjebne i straffarbeidsleirene. Amnesty International har påpekt at allmenngyldige menneskerettigheter i Nord-Korea betegnes som illegitime og statsfiendtlige.
I kontrast til dette står imponerende massemønstringer med dans og spill på regimets festdager. Over 100 000 deltok i mønstringene under feiringen av Nord-Koreas 60-årsjubileum i oktober 2005.
I oktober 2006 vedtok FNs hovedforsamling en resolusjon som klager over "systematiske, omfattende og grove krenkelser" av menneskerettighetene i Nord-Korea. Blant overgrep som her er vanlige, nevnes "tortur, utenomrettslige og vilkårlige fengslinger og henrettelser, fravær av rettssikkerhet, dødsstraff på politisk grunnlag, et stor antall fangeleirer og omfattende bruk av tvangsarbeid."
Myndighetene i Nord-Korea begår " aktive forbrytelser mot menneskeheten overfor sitt eget folk", heter det i FN-resolusjonen. De tillot at rundt en million mennesker døde av sult på 1990-tallet, mens myndighetene prioriterte ressurser til militæret og atomvåpenprogrammet. Internasjonale matleveranser er i stor grad blitt bruk til egen politisk vinning. Nord-Korea har internert rundt 200 000 mennesker i politiske fangeleirer. Ikke bare er påståtte opposisjonelle blitt fengslet, men også deres familiemedlemmer. Både eldre og barn arresteres under et spesielt system for kollektiv skyld i tre slektledd, ifølge FN-resolusjonen. Under regelen om skyld i flere generasjoner er også barn og foreldre av straffedømte blitt anbrakt i tvangsarbeidsleire. Denne praksis ble innført av Kim Il Sung under slagordet: "Klassefiender, uansett hvem de er, må renskes ut ved straff i tre generasjoner".
Arbeidsleirene, som av kritiske røster kalles "Nord-Koreas GuLag", har vakt liten interesse i omverdenen. Til tross for avsløringer i forskningsrapporter og dokumentarer, unnlot Sør-Korea å kritisere brudd på menneskerettighetene i nord i nesten et tiår. Sørkoreanerne avsto fra å stemme over FN-resolusjoner som kritiserte regimet, og nevnte ikke leirene under toppmøtene med Nord-Korea i 2000 og 2007. I stedet satset man på den såkalte solskinnspolitikken i forsonlighetens navn med store, betingelsesløs donasjoner av mat og gjødsel. Under president Lee Myung Baks styre har imidlertid Sør-Korea støttet FN-resolusjoner som refser regimet i nord.
Leirene er heller ikke blitt diskutert under møter mellom amerikanske diplomater og nordkoreanske myndigheter. Under president Clinton dreide kontaktene seg nesten utelukkende om å forhindre Nord-Korea i å utvikle atomvåpen. President George W. Bush stemplet Nord-Korea som en del av "ondskapens akse" og møtte flere overlevende fra leirene, men det var ingen kontakt Washington-Pyongyang før Nord-Korea i 2006 detonerte sin første atomsprengladning. Siden dreide forhandlingene seg utelukkende om nedrustning. Også under Obama-administrasjonene har leirene vært et ikke-tema.
Norge - Nord-Korea
Norges ambassade i Kina/Beijing var i perioden 1973-2004 sideakkreditert til Nord-Korea. Siden 2004 har ambassaden i Seoul vært sideakkreditert. Nord-Koreas Oslo-ambassade ble nedlagt 1992 av sparehensyn.
Samhandelen mellom Norge og Nord-Korea har nærmest opphørt under den kroniske økonomiske krisen i nord. I 2007 beløp den norske humanitære bistanden seg til ca. 27 millioner NOK, fordelt på ulike programmer i regi av Verdens matvareprogram (WFP) og Røde Kors. Nordmenn har deltatt i humanitært arbeid i landet siden 1997.
Eventuelt norsk næringslivsengasjement vil i lang tid fremover være avhengig av eksterne finansieringskilder. I dagens situasjon synes mulighetene meget begrensede. Hvis Nord-Korea skulle innlede samarbeid med Asiabanken og Verdensbanken, vil imidlertid interessante muligheter kunne åpne seg. Dette spesielt innen vannkraft- og infrastruktursektoren, og muligens innen fiskeoppdrett, heter det i en vurdering fra Utenriksdepartementet. En eventuell løsning på atomvåpenprogrammet vil muligens gi adgang til disse finansieringskilder, noe som vil kunne gjøre Nord-Korea mer interessant for utenlandsk næringsliv.