Sunni-muslimer, tilhengere av sunni-islam, trosretning som omfatter omkring 85 % av alle muslimer. Betegnelsen innebærer en avgrensning både i forhold til sjia-muslimer og til sekteriske grupper, det vil si grupper med synspunkter som oppfattes som ”innovasjoner” (bid’a) og som avviker fra flertallets etablerte tro og praksis. Sunni-muslimene ser seg som forvaltere av profetens autentiske tradisjon (sunna). Den fullstendige selvbetegnelsen er 'tradisjonens og fellesskapets folk' (ahl al-sunna wa al-jama'a). De to betegnelsene, sjia- og sunni-islam, kan føres tilbake til slutten av 800-tallet, men kom ikke i vanlig bruk før et hundreår senere, mot slutten av 900-tallet. Det historiske utgangspunktet for dette skillet var striden om hvem som skulle lede det muslimske fellesskapet, en strid som startet umiddelbart etter profeten Muhammads død i 632.
Sunni-islam omfatter en lang rekke grupper med ulike tolkninger av det islamske budskapet. Det finnes ikke et sentralisert læreembete som til enhver tid definerer hva som er rett sunni-lære og praksis, men gjennom historien har likevel det islamske al-Azhar universitetet i Kairo fungert som et senter for det som kan kalles en sunni-islamsk ortodoksi, og frem til i dag har al-Azhar mottatt studenter fra hele den sunni-muslimske verden.
Sunni-islam er fra 700-800-tallet delt inn i ulike lovskoler som også svarer til de ulike teologiske tradisjoner, som asharisme og maturidi-skolen. Blant tallmessig dominerende sunni-islamske grupper hører sufi-brorskapene (som sufisme; barlewi-bevegelsen), wahhabi-grupper, og salafi-grupper (se salafiyya). Mange av disse gruppene er også politisk aktive.