Salman Rushdie, britisk forfatter, bosatt i New York. Han ble internasjonalt berømt med romanen Midnight's Children (1981, norsk overs. Midnattsbarn, 1985), en stort anlagt fortelling, preget av humor, medfølelse og bitter politisk kommentar, om de første 25 år i det nye, selvstendige India. Shame (1983, norsk overs. Skam, 1985) er en vittig og hardtslående satire over pakistansk maktkamp, bl.a. med et lett tilslørt profetisk portrett av Benazir Bhutto. En reportasjebok fra Nicaragua, The Jaguar Smile, kom i 1987 (norsk overs. Jaguarens smil, s.å.)
I 1988 gav Rushdie ut The Satanic Verses, som straks vakte sterk debatt fordi den av mange muslimer ble oppfattet som blasfemisk og krenkende. Boken ble omgående forbudt i India og flere muslimske land. Mange steder ble det holdt store demonstrasjoner mot boken og forfatteren, og i flere tilfeller kom det til opptøyer der menneskeliv gikk tapt.
Rushdie har senere bl.a. utgitt Haroun and the Sea of Stories (1990, norsk overs. Harun og Historienes hav, 1991), Imaginary Homelands: Essays and Criticism 1981–1991 (1991; norsk overs. Fantasiens hjemland, s.å), novellesamlingen East, West (1994; norsk overs. Øst, vest, 1996) og romanene The Moor's Last Sigh (1995; norsk overs. Maurerens siste sukk, s.å.), som vakte harme og ble forbudt i India pga. harselering med en fremstående hindufundamentalistisk politiker, og The Ground Beneath Her Feet (1999; norsk overs. Grunnen under hennes føtter, s.å.). Fury kom i 2001 (norsk overs. Vrede, 2002), og Shalimar the Clown i 2005 (norsk overs. Klovnen Shalimar, s.å.). Han har også redigert The Vintage Book of Indian Writing, 1947–1997 (1997, sm.m. Elizabeth West).
Rushdie-saken
Uroen omkring The Satanic Verses ble enda mer dramatisk i februar 1989, da Irans leder ayatollah Khomeini lyste boken i bann (fatwa) og dømte dens forfatter og utgivere til døden. Rushdie måtte gå under jorden med politibeskyttelse. Dødsdommen vakte også sterke reaksjoner hos mange muslimer, som ikke aksepterte en slik handlemåte selv om de tok avstand fra boken. Den norske utgaven (Sataniske vers) kom i april 1989, trass i sterke protester fra muslimer i Norge. Debatten dreide seg i stor grad om ytringsfriheten og dens grenser, med bakgrunn i grunnlovens blasfemi-paragraf. Attentatene mot den italienske og den japanske oversetteren av boken (1991) og mot Rushdies norske forlegger William Nygaard (1993) er satt i sammenheng med fatwaen, og hele saken var en vedvarende belastning på forholdet mellom Iran og en rekke vestlige land. Utvilsomt bidrog den også til å skape et negativt bilde av islam og til å skape problemer for mange muslimske innvandrere i disse landene. Fra sin etter hvert noe mindre underjordiske posisjon drev Rushdie en intens kampanje for å få fatwaen opphevet, og han fikk støtte fra enkeltpersoner og organisasjoner over store deler av verden. I 1998 erklærte den iranske regjeringen at den ikke lenger søkte dødsdommen fullbyrdet.