Ismail Kadare, albansk forfatter. Han stod i opposisjon til det kommunistiske regimet, som han gjentatte ganger utfordret med appeller om demokratisering. I 1990 flyttet han til Frankrike, der han blant annet er medlem i Académie des Sciences Morales et Politiques. Han har skrevet lyrikk, noveller og romaner som er blitt oversatt til mer enn 30 språk, og har fått et stort navn internasjonalt. Bl.a. ble han tildelt den første internasjonale Bookerprisen i 2005, og i 2009 Fyrsten av Asturias-prisen Premio Príncipe de Asturias de las Letras. I tillegg har han flere ganger vært nominert til Nobelprisen i litteratur.
I norsk oversettelse foreligger bl.a. Bryllupet (1972), Hvem fulgte Doruntine hjem? (1990), Drømmenes palass (1991), artikkelsamlingen Albansk vår (1991), H for Homer (1992), Avbrutt april (1993), Den døde hærs general (1997) og Tre sørgesanger for Kosovo (1999). I 2008 kom de to korte romanene Agamemnons datter og Etterfølgeren på norsk i ett bind. Førstenevnte er skrevet midt i 1980-årene, den andre ca. 20 år senere, og begge skildrer den siste tiden under Enver Hoxhas diktatur, basert på frykt og massiv undertrykkelse.
Kadare har skrevet siden 1950-tallet. Han studerte i Tirana og ved Gorki-instituttet Moskva før han vendte tilbake til Albania i 1960. Der jobbet han som journalist og forfatter og debuterte med romanen Den døde hærs general i 1964, filmatisert i 1983. Han redigerte også litteraturtidsskrifter som også ble utgitt i Frankrike. Partiet utpekte ham dessuten til å være parlamentsmedlem, men falt i blant i unåde og ble sendt på landet som straff og fikk skriveforbud. Flere av hans bøker ble imidlertid utgitt i Frankrike som han for første gang hadde besøkt i 1970 og der han hadde viktige litterære kontakter.
Mens mange forfattertalenter ble sendt i fangeleire og ganske enkelt ventet med å skrive til kommunistdiktaturet hadde falt, levde Kadare et relativt behagelig liv som berømt og fikk blant annet lov til å reise. Mange albanere oppfatter ham derfor som en konformist snarere enn en dissident som gjennom sitt litterære talent snodde seg rundt sensuren. At Kadare i det hele tatt skrev noe utenom streng sosialrealisme var i Hoxhas kommunistdiktatur imidlertid en risikosport. For eksempel handler romanen Pyramiden omparanoia, stormannsgalskap, undertrykkelse og var således systemkritikk, men med handling henlagt til det gamle Egypt. Kadare mener sensuren i hans tilfelle virket mot sin hensikt: Hvis en bok ble utgitt og senere sensurert, førte det til at de som allerede hadde rukket å lese den, ble besatt av å lete etter dens forbudte symbolikk. For Kadare bidro det faktum at han fra tid til annen klarte å få noe utgitt, til å holde motet oppe. Da muligheten bød seg i 1990, orket han ikke lenger å leve i stadig frykt og søkte politisk asyl i Frankrike.
Kadare selv hevder det ikke gir mening å snakke om "politiske forfattere", bare om gode og dårlige. På grunn av sin krasse kritikk av den middelmådige litteraturen de sosialrealistiske forfatterne produserte under kommunismen har han vært omstridt i Albanias litterære kretser. Han har også gjort seg upopulær ved å hevde at den islamske kulturarven ødelegger for albanernes "europeiske identitet".
I 2005 ble Ismail Kadare tildelt The Man Booker International Prize, en prestisjetung pris som deles ut hvert annet år til en nålevende forfatter som gjennom sitt forfatterskap har gitt et særlig verdifullt bidrag til verdenslitteraturen.
Videre lesning
Anbefalte lenker
- Ismail Kadare - biografi og forfatterskap, av Robert Elsie
- Kadare - poesi, oversatt til engelsk av Robert Elsie
- Artikkel om Kadares forfatterskap
- Intervju med Kadare
- Artikler om Kadare i The Guardian
- Artikkel om Kadares bok Ulykken: "Power Struggles and Riddles, in Romance and Political Intrigue"
- Artikkel av Kadare i The New Yorker: "The Albanian Writers' Union as mirrored by a woman"