Taif-avtalen, avtale mellom libanesiske politikere, signert i Taif, Saudi Arabia, 22. oktober 1989 med hensikt å normalisere den politiske situasjonen i Libanon. Avtalen – senere kjent som Taif-avtalen – lykkes å ende Libanons 15 år lange borgerkrig og er i Libanon den viktigste fellesnasjonale avtalen etter nasjonalpakten av 1943.
Historie
Forhandlingene mellom libanesiske politikere i Taif var et initiativ av Arab League, og var støttet av USA, Saudi Arabia, Syria, Egypt, og Frankrike. Medlemmene ble etter en måned med forhandlinger enige om en fellesnasjonal forståelse for fredelig sameksistens. Sterkeste motstander og hinder for at avtalen skulle få gjennomslag var general Michel Aoun, en kristen maronitt som i mars 1989 hadde erklært «frigjøringskrig» mot syriske okkupasjonsstyrker i Libanon.
Michel Aoun motsatte seg Taif-avtalen fordi den ikke hindret Syrias militærstyrker å forbli i Libanon og fordi avtalen innskrenket presidentens (alltid kristen maronitt) makt til fordel for statsministeren (alltid sunnimuslim). Aoun innkalte statsminister Selim al-Hoss, som var utplassert i Paris, til Libanon for å diskutere Taif-avtalen. Da Hoss nektet dette og isteden foreslo å diskutere avtalen gjennom utsendinger, utnevnte Aoun september 1989 seg selv som eneste lovlige overhode i Libanon. Han avskjediget statsminister Hoss og regjeringen ble med dette oppløst.
Aoun rakk å mobilisere enorm støtte blant Libanons kristne, som av ham ble omtalt som "ekte libaneserne". Da René Muawad november 1989 ble valgt til president, ble han ikke anerkjent av Aoun. Også da Muawad ble drept i en bilbombe på Libanons frigjøringsdag 22. november, nektet Aoun å anerkjenne hans etterfølger, Iliyas Harawi.
Kristne i Libanon ble derfor splittet mellom tilhengere av Aoun, som avviste Taif-avtalen, og LF-leder Samir Geagea, som støttet den. Fra januar 1990 til mai samme år var disse i krig; 1500 mistet livet, 3500 ble såret og 100 000 kristne libanesere emigrerte til Canada. Libanons økonomi led som følge av dette under sterk inflasjon.
Etter nederlag søkte Aoun eksil i Paris. Harawi kunne nå utøve sin makt som president og utpekte Umar Karami til statsminister. Borgerkrigen var over, og med hjelp fra syriske styrker i Libanon ble alle militser avvæpnet. Bare Hizbollah, som kjempet mot Israel i Sør-Libanon, ble ansett som en legitim motstandsstyrke mot israelsk okkupasjon og fikk beholde våpen.
Konsekvenser
Taif-avtalens mål var å legge til rette for sameksistens og sosial utjevning mellom de 18 religiøse gruppene i Libanon, som i borgerkrigen var blitt militarisert. Maronittene hadde siden fransk mandat hatt en privilegert stilling i samfunnet, men fikk nå innskrenket sin politiske makt. Libanon ble i større grad orientert mot den arabiske verden, og til tross for at libanesiske kristne ikke anså seg selv om arabere, men av fønikisk herkomst, slo Taif-avtalen fast at Libanon var et land med "arabisk identitet og tilhørighet".
Selv om flere politikere ønsket å reformere Libanons statsmodell – et konsosiert demokrati der parlamentets medlemmer representerer en religiøs fraksjon i samfunnet – tok Taif-avtalen ikke sikte på å avskaffe modellen som var nedtegnet i nasjonalpakten av 1943. Isteden ble maktbalansen mellom de ulike religiøse komponentene modifisert i muslimers favør – en gruppe som hadde vokst siden nasjonalpakten ble tegnet. For å utjevne representasjonen mellom kristne og muslimer til 50/50, skulle parlamentslederen fra nå av være sjiamuslim, samtidig som presidentens utøvende makt ble betraktelig innskrenket. Eksempelvis skulle statsministeren, som tidligere ble utpekt av presidenten, nå velges med stemmer.
Med Taif-avtalen kom Libanons 15 år lange borgerkrig til en slutt i 1990. Avtalen hadde derimot ingen konkret tidshorisont for tilbaketrekning av syriske styrker i landet, og Syrias okkupasjon av Libanon splittet etter borgerkrigen det politiske spekteret i støttespillere og opponenter. Da statsmodellen ikke ble sekularisert, fortsatte konflikter av politisk-religiøs karakter å prege landet.