Juda rike, det sørligste av de to riker som oppsto da kong Salomos rike ble delt i to etter hans død (ca. 928 f.v.t). I følge tekstene i Den hebraiske bibel omfattet det opprinnelige Juda etterkommere av Judas og en del av Benjamins stamme (1 Kongebok 12). Nordriket, Israels rike, fikk sine egne konger og en noe annerledes religiøs tradisjon. De to landene lå ofte i krig med hverandre, i andre perioder var de allierte. Etter at Israels rike ble erobret av assyrerne i 722 f.v.t, og en stor del av befolkningen ført i eksil, var Juda rike den eneste israelittiske staten i området.
Jerusalem var både hovedstad og religiøst sentrum i Juda gjennom hele kongetiden. Landet ble styrt av konger (og en dronning (Atalja) av Davids slekt, helt til byen ble erobret og ødelagt av babylonerne i år 586 f.v.t. En stor del av landets befolkning ble ført i eksil til Babylon, der de fikk beholde sin nasjonale egenart. Siden de bortførte kom fra landet Juda, er det vanlig å bruke betegnelsen jøder (judeere) fra denne tiden.
Etter eksilet
Da kong Kyros av Persia ga jødene tillatelse til å vende tilbake til Jerusalem nesten femti år senere (i 539 f.v.t.), bosatte de hjemvendte seg i det tidligere Juda. I rundt to hundre år var landet en liten jødisk tempelstat med religiøst selvstyre, men offisielt en persisk provins kallt Jehud (Juda). Også da senere begivenheter førte til både selvstendighet og til at landets grenser ble utvidet, forble navnet knyttet til dem som i følge tradisjonen var etterkommerne av Juda stamme. Romerne brukte den latinske betegnelsen Judea.