Synagoge, hebraisk beit knesset, forsamlingshus; jødisk gudshus, i ortodokse askenasiske menigheter oftest kalt schul (jiddisk for skole). Tradisjonelt er synagogen stedet der jødiske menn møtes til gudstjeneste, bønn og studier. For å holde en ortodoks gudstjeneste må det være ti voksne menn (over 13 år) til stede (minyan). Menighetens menn kan selv utføre hele gudstjenesten, rabbineren har ingen spesiell rituell funksjon, men kan holde en preken i forbindelse med visse gudstjenester. I større synagoger ledes de viktigste gudstjenestene av en kantor (hasan). I ortodokse synagoger deltar kvinner ikke direkte i ritualene, men følger gudstjenesten fra et eget galleri eller tilstøtende rom. I de fleste ikke-ortodokse synagoger sitter familiene samlet og kvinnene deltar i ritualene, om enn i varierende grad. Enkelte ikke-ortodokse menigheter omtaler sine synagoger som tempel.
En synagoge kan være ethvert hus eller lokale der man møtes til bønn. De rituelle gjenstandene kan bringes til et sted som midlertidig skal fungere som synagoge. Likevel ble det gjennom tidene bygget praktfulle synagoger og utviklet en spesiell synagogekunst. Arkitektonisk og utsmykningsmessig kan synagogen være utformet på forskjellige måter, alt etter tidsepoken og lokale byggeskikker. I Spania ble det f. eks. bygget synagoger i maurisk stil, i kristne land minner synagogene ofte om kristne gudshus, og i Kina ble det bygget synagoger i pagodestil. I større byer, der det bor jøder med forskjellig opprinnelse, som i London eller New York, finnes synagoger med helt forskjellig preg.
Noen ting er likevel temmelig like. Synagogen og menigheten skal alltid være vendt mot Jerusalem. På den veggen som vender mot Jerusalem, står det hellige skapet, aron ha-kodesh (arken), der torarullene er plassert. Disse er synagogens helligste gjenstander. Foran skapet brenner det evige lys, ner tamid, som skal minne om lysene som brant i Tempelet i Jerusalem. Foran skapet henger et vakkert brodert teppe.
Plattformen (bima), der lesingen fra Toraen foregår, var opprinnelig midt i synagogen, slik det fremdeles er i mange sefardiske synagoger. I askenasiske synagoger er denne forhøyningen gjerne flyttet nærmere arken. (Se sefarder og askenaser.)
I de aller fleste synagoger er det også en stor lysestake, menora, som skal minne om lystestaken som sto i Tempelet i Jerusalem. Siden synagogen ikke skal likestilles med Tempelet, bruker man her en åttearmet lysestake. Syvarmete lysestaker kan males, tegnes eller formes i relief på veggen.
Utsmykningen av selve synagogerommet kan bestå i plante- og geometrisk ornamentikk, de to budtavler og «Juda løve». I noen gamle synagoger, f. eks. den i Dura Europos i Syria fra 200-tallet e.v.t. var det også bilder av bibelske hendelser.
I det moderne Israel er synagogen hovedsakelig et sted man oppsøker for å delta i gudstjenestene. I andre land tjener synagogen mange steder også som menighetens sosiale møtested, der man feirer brylluper og andre familiefester, samt holder kurs og ungdomsaktiviteter. Moderne synagoger har derfor gjerne også fest- og kurslokaler, slik som i Norge.
Historikk
De første synagogene kan ha oppstått allerede under det babylonske eksil på 500-tallet f.v.t., og etter hjemkomsten til Juda ble synagogen etter hvert et viktig møtested. (Se jødedom) Da Tempelet i Jerusalem ble brent av romerne i år 70 e.v.t., og jødene mistet sitt religiøse sentrum, ble den offisielle og samlende tempelkulten erstattet av bønn og studier i synaogene og ritualer i de private hjem. Etter hvert ble det også innført fast utformede gudstjenester i synagogene. Det er likevel mange variasjoner, alt etter menighetens opprinnelse og sammensetning.
De eldste levninger av synagoger er fra 200-tallet f.v.t. Ruiner fra oldtiden finnes i Roma og Ostia, og fra de første århundrer e.Kr. i Israel, bl.a. på Masada og i Kapernaum, samt i Syria og Lilleasia. Ben Ezra-synagogen i det gamle Cairo ble kjøpt av den jødiske menigheten allerede i 882 e.v.t., og er nå renovert. Blant de eldste bevarte synagoger i Europa (fra 1100- og 1200-tallet) er Altneuschul og Pinchas-synagogen i Praha, sistnevnte er nå innredet som museum.
Det finnes fremdeles små og store synagoger i alle verdensdeler. Vakre synagoger finnes f. eks. på flere av øyene i Det karibiske hav, spesielt på Curacau. I den svært gamle synagogen i Cochin i det sydlige India holdes fremdeles gudstjenester, og også Mumbay (Bombay) i India har flere synagoger, der det holdes gudstjenester etter irakisk-jødisk skikk. Også i Iran er det fremdeles mange synagoger som er i bruk. Synagogen i Trondheim er verdens nordligste.
Under den annen verdenskrig ble titusener av synagoger og mindre bønnehus ødelagt i Øst- og Sentral-Europa og Balkanlandene.
Mange av de gamle synagogene i de muslimske land ble ødelagt da jødene måtte forlate disse landene, etter opprettelsen av staten Israel i 1948. Men noen blir fremdeles godt vedlikeholdt, noen av de få gjenværende jødene, andre av landenes myndigheter. Noen har i dag fått status som museum.
Bilde, se jøder.