Det er ikke mulig å sette en geografisk grense for Kina i historisk forstand. Trekker man de historiske linjene fra 2000 f.v.t. frem til i dag kan man se at riket ikke alltid har hatt de samme grensene utad. Det vanlige har vært at dynastiene har utvidet seg i forskjellig grad; noen dynastier har regjert store deler av det Østasiatiske kontinent, mens andre kun har regjert deler av det vi i dag kjenner som Kina.
Man regner likevel opphavet til den kinesiske kulturen fra den nordkinesiske slette. Videre har den utviklet seg hovedsakelig vestover og mot syd, særlig langs de store elvene Den gule flod og Yangzte. På det største har et kinesisk dynasti også okkupert mongolske og andre sentralasiatiske områder.
Kinas historie kan i grove trekk deles inn i 3 perioder. "Den tidlige kinesiske sivilisasjonen", "Keiserlige Kina" og "Republikken Kina".
Generelt har ingen dynasti Kina vart i mer enn rundt 400 år, men en viktig fellesnevner for dem er at de alltid har gjort et inntrykk av å bygge på hverandre. Grunnlaget for dette har vært en historieskrivetradisjon som angivligvis går tilbake til før den vise Konfutse. Det har overlevd, helt eller delvis, 24 offisielle historier om de forskjellige dynastiene igjennom historien. Disse ble skrevet av det etterfølgende dynastiet, om det foregående ut ifra et motiv om å legitimere sitt eget dynastis eksistens.
I tillegg har man en varierende samling av uoffisielle historier skrevet av velstående familier, om mindre geografiske områder, familier eller med andre temaer. Alle disse historiske tekstene er et viktig kildemateriale for historikere.
Opphavet til kinesiske sivilisasjon (100 00-1000 f.v.t.)
Det tok omlag 100 000 år fra homo sapiens først kom det vi idag kaller Kina til det utviklet seg regionale kulturer. De første tegnene til disse finner man rundt 10 000 f.v.t. Dette var ikke noen enhetlig og samlet kultur. I steden for finner man regionale forskjeller i aksene øst-vest og nord-sør, noe som er særlig fremtrendende 5000 f.v.t.
Et par tusen år seinere er disse kulturene i kontakt og strid med hverandre. Denne kontakten er også starten på en mer komplisert og sammenhengende kultur. Det er i denne perioden at skriftspråket først dukker opp, og de første dominerende statene etableres.
Les mer: Kinas forhistorie
De første dynastiene (1600-221 f.v.t.)
De første dynastiene var ikke riker, slik de var i perioden som kalles det keiserlige Kina. Disse dynastiene har heller gitt navn på perioder på grunn av sin dominerende stilling i samtiden. Myten forteller at Xia var det første dynastiet, men det første man har faktiske kilder til er Shang (1600-1000 f.v.t). Dette er hovedsaklig arkeologiske funn, men også noen få skriftlige kilder. Bedre kvalitet finner man de skrevne kildene fra Zhou-dynastiet (1000-221 f.v.t.)
Zhou var et samfunn basert på et føydalsystem. I utgangspunktet var Zhoukongene mektige, men etter hvert som tiden gikk ble fyrstene i de andre statene stadig sterkere. Dette utviklet seg til De stridende stater-perioden, hvor fyrstene kriget om den reelle makten seg imellom, og Zhoukongen kun hadde religiøs betydning. I opptakten til denne stridsperioden finner man det kulturelle grunnlaget for den kinesiske sivilisasjonen. Denne tiden kalles De hundre filosofers tid.
Les mer: Zhou-dynastiet
Qin- og Han-dynastiene (221 fvt.-220 evt.)
Det var Qin-dynastiets keiser som var den endelige seiersherren etter De stridende stater-perioden, og etablerte det første dynastiet i perioden Det keiserlige Kina. Han sentraliserte styret av riket, noe ingen tidligere statsdannelser hadde gjort. Føydalismen ble erstattet av et administrativt styre, hvor fyrster ble byttet ut med keiserens menn. Han drev et strengt regime, basert på filosofiretningen legalisme, og i 206 fvt. gikk riket under. Han-dynastiet ble de nye herskerne 5 år seinere.
Han-dynastiet fremstilte seg som et annerledes keiserdømme, men fortsatte i realiteten det samme strenge regimet. Seinere adopterte Han-dynastiet den konfutsianske statsfilosofien, som det i den resterende keisertiden ble identifisert med. I perioden rundt år 0 brøt det ut opprør og Han-dynastiet ble erstattet med Xin-dynastiet. Han-dynastiet ble gjenetablert som Østre-Han. Mot slutten av dynastiet ble daoismen stadig sterkere, og for første gang ser man tegn til buddhisme i regionen.
Les mer: Qin- og Han-dynastiet
Et splittet Kina (220-589)
Etter rundt 400 år med keiserlig styre ble det Kina som Han-dynastiet hadde regjert over delt opp, og var splittet både politisk og geografisk i nye 400 år. Først i 3 deler, seinere i både flere og færre enheter. Denne oppdelingen skulle på sikt føre til en splittelse mellom nord og sør; i nord fikk barbarene mer og si, mens i sør fikk kineserne større innflytelse. Samtidig ble konfutsianismen delvis fortrengt for daoismen og den indiske religionen buddhismen.
Les mer: Et splittet Kina
Sui- og Tang-dynastiene (589-907)
Sui-dynastiet samlet Kina på nytt til en riksenhet, men det var Tang-dynastiet som etablerte den nye politisk stabilitet. Sui var skapt gjennom et kupp av den siste nordlige staten i Et splittet Kina-perioden, og greide i løpet av kort tid å erobre det sydlige Chen-dynastiet. På grunn av en tyrannisk ledelsen, og overdreven livsførsel fra keiserens side gikk dynastiet under og ryddet plass til Tang.
Tang-dynastiet var en sterk stat, og er av mange anerkjent som Kinas storhetstid. Styrt i stor grad av militærmakt, og med en mindre sivil adminstrasjon, ble den kinsiske utenrikspolitiske posisjonen gjennvunnet i midten av det syvende århundre, en posisjons om varte i hundre år. Konfutsianismen fikk plass i statens ideologi, siden den fremmet elitens posisjon i statlig styre. Likevel var Kina under Tang-dynastiet en idéliberal stat, hvor buddhismen sto sterkt, og andre sentral-asiatiske religioner fikk inntog i regionen. En del oppfinnelser kom i løpet av denne perioden, av de mer kjente er den kinesiske boktrykkerkunsten.
Les mer: Sui- og Tang-dynastiet
Song og grensedynastiene
Etter Tang-dynastiets fall i 907 fulgte en brytningstid med uoversiktlige forhold kjent som 5 dynastier og 10 kongedømmer. Song-dynastiet ble etablert i 960, men allerede i 907 ble det kitanske dynastiet Liao etablert i Mongolia og deler av nordlige Kina. Seinere ble Vestre Xia grunnlagt i dagens Gansu og Shaanxi, vest for Liao, i 1038. Liao var brysom stat for Song å forholde seg til, som allierte seg med de nordlige Jurchen-nomadene i 1121 for å angripe Liao. Dette endte med at Jurchen etablerte sin egen stat, Jin, i stedet for Liao. Jin-dynastiet brøt alliansen i 1125, og i 1127 var grensen til Song flyttet mot sør.
I første tredjedel av det trettende århundre begynte kampene mellom Djengis Khans mongolere, Jin-dynastiet og Vestre Xia. Mongolene sendte styrker inn i statene flere ganger, og fungerte tidvis som hegemonisk makt. Den endelige erobringen skjedde ikke før i 1227, i erobringen hvor Djengis Khan døde, og i 1234, av Djengis' sønn.
Song-dynastiet og mongolene hadde vært allierte frem til da, men nå brøt det ut kamper mellom dem. En arvekrise i 1259 førte til et lite pusterom for Song-dynastiet, men den mongolske arvtakeren Khubilai Khan fullførte erobringen av Kina under navnet Yuan (fra 1275).
Song-dynastiet innledet en periode av rik kulturutfoldelse, især innen kunst og filosofi. Kinas oldtidsminner ble gransket (bronser, innskrifter, segl, graver) – kunstsamlere, encyklopedister, reisende og bibliografer samlet og ordnet det veldige materialet. Under Yuan var Kina en ledende del av det mongolske verdensriket, og et utstrakt varebytte mellom de veldige områdene innen verdensriket førte med seg en rik utveksling av kultur og teknologi.
Les mer: Song-dynastietLes mer: Vestre XiaLes mer: Yuan-dynastiet
Ming-dynastiet (1368-1644)
Ming-dynastiet ble etablert av kinesere, etter at barbarer (mongoler, kitanere og jurchen) hadde preget Kinas historie de forrige hundreårenene. Dette førte også til en klar fordelaktig politikk overfor alt som ble oppfattet som kinesisk.
Under Ming-dynastiet ble kontakten med omverdenen redusert. Kina hadde sendt skip så langt som til den østafrikanske kyst, før europeerene hadde rukket å særlig prege farvannene så langt øst. Nå besluttet keiseren at reiser med store skip til andre land var for kostbare, og gjorde dem forbudt. Selv om keiserriket forsøkte å lukke grensene greide europeerne å innføre nye produkter inn til landet.
Les mer: Ming-dynastiet
Qing-dynastiet (1644- 1911)
Etablererne av Qing-dynastiet hadde både samarbeidet og vært i strid med det foregående Ming-dynastiet, fra sitt utgangspunkt nordvest for Kina i Mandsjuria. Styret var basert på lagdeling etter etniske skiller, der kinesere som ble innlemmet i riket, ble underdannige mandsjuene. Innovasjon i teknologi og jordbruk førte til befolkningsvekst i denne perioden. Det var også en ny utenrikspolitisk situasjon, med blant annet kontakt med Russland fra nord, og de europeiske sjøreisende i sør.
I begynnelsen av 1800-tallet begynte det å ulme i Qing-dynastiet, noe som svekket riket i forhold til de vestlige statene. Opiumskrigen mellom 1839–42, og tapet mot Storbritannia, førte til at Kina ble delvis åpnet opp mot resten av verden. Det er i stor grad takket være enkekeiserinne Ci Xi at Qing-dynastiet overlevde til det tyvende århundre. Hun manøvrerte dynastiet gjennom et farvann med mange interesser, både eksterne og interne. Mot slutten ble det gjort forsøk på å etablere grunnlov og folkeforsamling, uten nevneverdig suksess. Det tok ikke lang tid før dynastiet gikk under og keisertiden var over i Kina.
Les mer: Qing-dynastiet
Les også: Kinas historie etter 1912