Vikingtiden, i Norden betegnelse på tidsrommet ca. 800–1050 (tidlig middelalder). Perioden har fått navn etter vikingferdene (se viking). Det første kjente vikingangrepet ble foretatt mot klosteret Lindisfarne i Nord-England i 793. Den tradisjonelle oppfatningen har vært at vikingaktiviteten i vest var preget av plyndring mens vikingferdene østover i langt høyere grad var handelsferder. Nyere forskning har modifisert dette synet.
Bakgrunnen for vikingferdene
På grunn av sine plyndrings- og handelsferder og sine kolonisasjonsfremstøt, kom vikingene til å sette et sterkt preg på europeiske forhold i mer enn 200 år. Det var flere forutsetninger som gjorde dette mulig. En av disse er nordboenes skipsbyggingskunst. I århundrene før vikingtiden var havgående fartøyer blitt utviklet (se vikingskip). Et særtrekk ved disse skipene var at kjølen stakk svært grunt, slik at skipene ikke var avhengige av havner, men kunne bli trukket opp på strendene. Et annet og trolig vel så viktig forhold til at vikingene kunne operere relativt fritt langs strender og elver, var den svake politiske organisasjonen i mange europeiske stater. Etter Karl den stores tid (død 814) var det indre oppløsning i Frankerriket. På de britiske øyene fantes ennå ikke noe samlet angelsaksisk rike, og irer og slavere har hatt en meget svak politisk organisasjon.
Utviklingen av nye handelsveier førte også til at nordboene lettere kunne delta i fjernhandelen. Ved arabernes ekspansjon i middelhavsområdet ble de vesteuropeiske rikenes forbindelse med Østen gjennom Middelhavet sterkt svekket. Dette ser ut til å ha ført til åpning av nye fjernhandelsruter mellom Østen og Vest-Europa. De russiske elvene og Østersjøen var en slik rute, og her kom nordboene til å spille en viktig rolle i handelssamkvemmet.
Men også indre forhold i Skandinavia er av vesentlig betydning for å forklare vikingtidens ekspansjonstendenser. I Norge kan man ut fra en kombinasjon av arkeologiske funn, gravfunn og gravminner, og resultat fra stedsnavnforskningen, påvise et indre landnåm i indre strøk av Østlandet, på Møre og i Nord-Norge. I Vest-Norge og i Trøndelag var derimot den beste jorden tatt i bruk allerede i eldre jernalder, og nye gårder ble til ved en oppdeling av eldre gårder og nyrydding i utkantstrøk. I Sverige har en lignende ekspansjon i bosetningen funnet sted i Dalarna, Medelpad og Jämtland. Trolig er befolkningsøkningen også hovedårsaken til et ytre landnåm.
De nordiske vikingferdene vestover
Arkeologisk materiale tyder på at nordmenn, trolig fra Sørvestlandet, har slått seg ned på Orknøyene ca. år 800. Utover på 800-tallet kom innvandringen i gang også på Shetland, Hebridene, Man, Færøyene og Island. De skotske øyene har nok tjent som baser for skip som deltok i de første plyndringstoktene mot England og Irland, der kirker og klostre utgjorde et lett bytte. Mens angrepene på England de første tiår av 800-tallet var sporadiske, satte nordmennene seg derimot fast langs kysten av Irland, der de herjet i stor stil. Ca. 840 grunnla de Dublin, som ble hovedsetet i et vikingrike som hadde sin glanstid 920–970. Fra 840-årene ble det større tyngde i vikingenes angrep. De samlet seg nå i store flåter. Dorestad i Friesland ble plyndret flere ganger i 830-årene, og i 845 ble Paris inntatt for første gang. Det ble nå også vanlig for vikinghærene å overvintre i utlendighet.
Perioden fra ca. 870 kan betegnes som kolonisasjonstiden. I Normandie hadde nordboere bosatt seg i et stort antall, og etter at vikingen Rollo var blitt frankerkongens lensmann og landevernsmann, ble det stort sett slutt på angrepene mot dette området. I England så det en stund ut til at hele landet skulle bli hærtatt, men ved kong Alfreds anstrengelser (konge 871–899) ble norrøn bosetning begrenset til et område som fikk navnet Danelagen, området der danenes lov gjelder. Innenfor dette området er det en sterk konsentrasjon av skandinaviske stedsnavn. Ingen historiker benekter at det her har skjedd en norrøn bosetning, men det er uenighet om omfanget. Danelagen bevarte sin selvstendighet frem til 954, da kong Edred gjorde seg til herre over hele England.
Nordboene har også søkt ubygd land. I perioden 870–920 ble Island kolonisert, vesentlig av nordmenn eller nordboer bosatt i Irland og på Hebridene. Island ble så utgangspunkt for oppdagelsen av og bosetningen på Grønland.
I denne urolige tiden var det likevel ikke bare plyndringsferder eller kolonisasjonsferder skandinavene la ut på. Skriftlige kilder beretter om hålogalendingen Ottar som med eget skip eksporterte pelsverk og tauverk, hvalrosstenner m.m. fra Nord-Norge til Sør-Skandinavia. Han besøkte tettstedet Skiringssal (se Kaupang) i Vestfold og Haithabu (Hedeby) i Slesvig.
Handelsferdene
Handelen var viktig i denne perioden, og det er ofte ikke mulig å trekke et skarpt skille mellom vikingen og handelsmannen. Lettvint bytte har nok fristet vikinger som ved andre anledninger kunne bære handelsmannens kappe. Handel forutsetter en viss spesialisering der overskuddsprodukter fra primærnæringene kan byttes/handles mot spesialistprodukter. Utgravninger i vikingtidens handelssentra, i Norden Birka, Haithabu og Kaupang, i England York og i Irland Dublin, vitner om håndverk og omsetning. Skålvekter fra graver utenfor Kaupang og Birka forteller om handelsmenn. Sølvet har vært tidens verdimåler. Funn av opphakket sølv viser at det ble vurdert etter vekt. Men i handelen har dessuten varebytte vært vanlig praktisert. De ulike nordiske land synes å ha hatt forskjellige interessesfærer. Svenskene har i særlig grad «dratt i østervei». Bl.a. vitner runesteiner, funnet i et stort tall i Uppland, om slike ferder mot øst. Arkeologiske funn peker ut to særlig viktige ferdselsveier, den ene over Ladoga–Onega langs elvene til Volga og videre til Bulgar, den andre langs Dnepr til Svartehavet og Bysants. Arabiske kilder forteller at «rus» særlig handlet med pelsverk, slaver og frankiske sverd. Tilbake har de ført eksotiske varer, men først og fremst sølv – vesentlig i form av mynt. Myntfunn i Skandinavia vitner om dette. Funnene fra begynnelsen av 800-tallet til midten av 900-tallet er nesten utelukkende av kufisk (arabisk) mynt. Etter 970 synes importen av kufisk mynt å opphøre.
Arkeologiske funn vitner om både handel og produksjon av ulike håndverk, som smykker og tekstiler. Fra gravgodset til høytstående personer fremgår det at perioden har vært ekspansiv og skapende også på kunstens og kunsthåndverkets områder. Nye stilretninger ble skapt (se dyreornamentikk), og det er et frodig liv både over treskurd, smykke- og billedhuggerkunst.
Vikingsamfunnet
Vikingsamfunnet var et ættesamfunn. Selv om flere bygder fant en sentral rettshåndhevelse, var de ikke noe som ligner på stater med en sentral rettshåndhevelse. Det lovfellskapet som ble skapt som et første trinn i retning av en mer omfattende samfunnsdannelse, var av meget begrenset karakter. De medførte ingen forestilling at det fantes en allmenngyldig, objektiv rett som sto over alle. I virkeligheten handlet det om en rekke gjensidige avtaler som man gjerne kunne bryte, om det fantes høyere hensyn å ta. Ofte ble oppgjør i feider løst med blodhevn eller betaling av bøter, men det var heller sjeldent at noen offentlig instans kom inn i bildet ved rettsoppgjør De fleste sakene ble gjort opp mann mot mann, ætt mot ætt.
Forholdet til ætten og ættens medlemmer var noe man tok hensyn til. De måtte man hjelpe uansett. Sagaene er fulle av fortellinger om ætter som forsvarer sine egne, også om disse var ansvarlige for grove forbrytelser. Ætten kunne gjerne mislike denne personen som var ansvarlig for forbrytelsen, men allikevel følte en seg forpliktet til å tre støttende til. Det spilte ingen rolle om det var rett eller galt. Ætten var én for alle og alle for én.
Æren var uten tvil det norrøne samfunnets høyeste verdi og det var samfunnet som fortalte en hva en var verdt. Det er få tegn som viser at nordboerne var i stand til å danne seg forestillinger om at mennesker kunne eie indre, skjulte egenskaper av verdier. Om den ikke var kar for å vise hvem en var, så var han slett ikke noe kar i det hele tatt. Det var altså viktig å bevare sin ære og de sloss gjerne der det gikk på æren løs. Ærekrenkelse måtte bli besvart. I vikingsamfunnet ble dette sett på som et uttrykk for solidaritet. Fra Gulatingsloven kan vi se hvordan dette kommer til uttrykk: Der heter det at den som tre ganger har unnlatt å hevne en krenkelse, har mistet hva vi kan kalle borgerlige rettigheter og all medborgerlig aktelse. Dette betyr at samfunnet følte at hevnen var en nødvendig bestanddel av dets orden.
Religionen var også en viktig del av vikingsamfunnet. Men de typiske nordiske naturreligionene kan en med rett kalle amoralske i den forstand at moralen ikke hører inn under deres felt. Gudenes hovedrolle er å yte hjelp, først og fremst med fremme grøden og fruktbarheten hos dyr og mennesker. De mellommenneskelige forholdene angår ikke de gudommelige maktene. Gudene moraliserer ikke og de er ikke moralske inspirasjonskilder for menneskene. Gudene har makt, men de opptrer ikke som dommere ovenfor menneskene, de stiller heller ingen andre krav til menneskene enn at de bloter til dem og respekter deres helligdommer. (Les norrøn mytologi)
Vikingtidens ættesamfunn var et rangsamfunn. Kjernegruppen i et slikt samfunn var av menn som stammet direkte fra ættefaren. Ættene gjorde krav på naturressursene innen sitt eget område og ga sine ættemedlemmer adgang til det de trenger til livets opphold. I dette rangsamfunnet ble man født til status. All makt var arvelig, men arbeidsdelingen var beskjeden. Også høvdinger arbeidet. Arbeidet ble fordelt etter kjønn og alder. Øverst i vikingtidens ættesamfunn fant man høvdingene mens de ufrie trellene var av den laveste rang.
Rikssamling og kristning
Vikingtiden førte også med seg kraftige omveltninger i de skandinaviske landene. Rikssamlingen i alle tre land fant sted i denne perioden. I Norge ble landet samlet til ett rike under Harald Hårfagre – trolig en gang i 880-årene. Denne samlingen ble riktignok ikke varig, og det kan være verd å merke seg at flere av de kongene som førte samlingsverket videre, var tidligere vikingkonger. Danmark ble samlet til ett rike under Harald Blåtand, som døde ca. 985. Rikssamlingen i Skandinavia representerer trolig en vesentlig forutsetning for den tredje fasen av vikingtiden, karakterisert av organiserte tokt mot vest. Under beleiringene av f.eks. London ble det betalt store løsesummer (se danegjeld). Disse angrepene kulminerte med danskekongen Svend Tveskægs erobring av England 1013/14. Under sønnen Knud den store (engelsk konge 1016–35) omfattet danenes rike et Nordsjø-imperium med Danmark, Norge og England. Også de norske kongenes erobringsforsøk – Harald Hardrådes forsøk på å erobre England og Magnus Berrføtts vesterhavstog – må sees som en epilog til vikingtiden.
Slutten av vikingtiden karakteriseres ved innføringen av kristendommen, opprettelsen av byer og preging av den første nasjonale mynt. Kristendommen med sin monoteistiske tro og sin sentraliserte, hierarkiske organisasjon må ha representert en maktøkning for kongedømmet idet kongen inntok toppstillingen. Under ham stod biskopene, som igjen førte tilsyn med presteskapet. Kongemakten har både direkte og indirekte vært en sterk faktor i de eldste byenes oppkomst. Spiren til byene Nidaros og Oslo ser ut til å kunne føres tilbake til tidlig på 1000-tallet, muligens sent på 900-tallet. Senere kom kongene, ved å etablere kirken, til å skape en bydannende faktor av stor betydning. Ut fra politiske, militære og administrative hensyn satset kongene på noen få sentra med spesielle bygninger og anlegg der den kongelige og kirkelige virksomheten direkte og ved sine ringvirkninger førte til en konsentrasjon av bosetningen. Slike sentra trakk til seg håndverks- og handelsvirksomhet. Trolig har kongene arbeidet bevisst for å gjøre handelsaktiviteten til en inntekstkilde. Utmynting har også representert en kongelig inntektskilde. I Norge var Harald Hardråde den første som fikk preget en nasjonal mynt.(Les vikingtiden i Norge).