Lingua franca, opprinnelig et romansk blandingsspråk som ble talt over store deler av Middelhavet, særlig blant mennesker som drev med handel og sjøfart. Språket var utbredt fra 1200-tallet til 1800-tallet, og ble for det meste brukt som kommunikasjonsspråk mellom europeere, arabere og tyrkere.
Ordforrådet var i hovedsak romansk, først og fremst italiensk og spansk, iblandet katalansk, oksitansk, portugisisk og fransk, og, i mindre grad, arabisk. Den grammatiske strukturen var svært forenklet, og verbene ble bare brukt i infinitiv uten noen form for bøyning.
Den italienske betegnelsen lingua franca(«frankisk språk») var egentlig et oversettelseslån fra arabisk. Araberne betegnet store deler av Europas befolkning som frankere, og i forbindelse med korstogene i middelalderen var det en betegnelse som ble brukt om de alle de kristne europeerne, uavhengig av hvilket land de kom fra. Lingua franca betød derfor ikke «fransk språk», men snarere «europeisk språk» eller «vest-europeisk språk», til forskjell fra arabisk, gresk og tyrkisk, som ble snakket i de sørlige og østlige delene av Middelhavet.
I språkvitenskapen betegner lingua franca nå et hvilket som helst språk som brukes i samkvem mellom folk som ikke har noe annet felles språk, f.eks. kiswahili i Øst- og Sentral-Afrika, og engelsk rundt om i verden. Visse språk brukes bare som lingua franca, f.eks. pidginspråk og esperanto.
Se også hjelpespråk.