Menneskerettigheter, rettigheter som tilkommer mennesket som sådant.
Ideen om menneskerettigheter har sin rot i stoisk og kristen filosofi og bygger på den grunnanskuelse at den menneskelige person har en verdi i seg selv, uavhengig av rase, klasse eller kjønn. Læren om menneskerettighetene har nær sammenheng med naturretten. 1700-tallets opplysningsfilosofer, som Locke, Voltaire, Rousseau og Montesquieu, knyttet menneskerettighetene til visse praktiske, politiske og sosiale krav som motsetning til absolutismens underkjennelse av individets rett. I den rettighetserklæring som det engelske parlament vedtok 1689, fant man et klart uttrykk for den naturrettslige oppfatning av menneskerettighetene. I de nordamerikanske staters uavhengighetserklæring 1776 ble menneskerettighetene for første gang systematisk utformet.
Stor betydning fikk også den franske grunnlovgivende forsamlings erklæring om menneske- og borgerrettighetene av 1789. Dens hovedsetninger er: menneskene fødes og forblir frie og like i rettigheter; sosial forskjell kan bare begrunnes med hensynet til det allmenne vel. De naturlige og umistelige rettigheter er: frihet, eiendomsrett, sikkerhet, rett til å avverge undertrykkelse, ytringsfrihet, skattebevilgningsrett og alminnelig lovgivningsrett. «Frihet er retten til å gjøre alt det som ikke skader noen annen.» Robespierre gjennomførte en ny, radikal formulering av rettighetene i 1793, mens forfatningen av 1795 har en mer moderat utforming. En rekke formuleringer i menneskerettighetserklæringen av 1789 er gått over i de europeiske staters moderne grunnlover og danner grunnlaget for Vestens demokratier.
Etter den annen verdenskrig har menneskerettighetene inntatt en bred plass i internasjonal politikk. Bestemmelser om overholdelse av menneskerettighetene er tatt inn i de avsluttende fredstraktater.
FN
FN-pakten forplikter alle FNs medlemsland til å overholde menneskerettighetene, og organisasjonen FN har bl.a. til formål å fremme menneskerettighetene. Påståtte krenkelser av disse rettighetene er flere ganger brakt inn til behandling i FNs organer. Under FNs økonomiske og sosiale råd arbeider en egen menneskerettighetskommisjon, som har utarbeidet flere konvensjoner (avtaler) om menneskerettighetene.
FNs generalforsamling vedtok 10. des. 1948 en universell menneskerettighetserklæring. Denne erklæringen var opprinnelig ikke juridisk forpliktende for noen stat og er heller ikke blitt underskrevet eller ratifisert. Den er således intet folkerettslig dokument, men er ment som et «felles mål for alle folk og alle nasjoner», en standard for friheter og rettigheter. I ettertid hevder enkelte at den universelle menneskerettighetserklæringen av 1948 har endret karakter fra å være et rent politisk dokument til et dokument som er rettslig bindende (i alle fall i kraft av sedvanerett). Dette må sies å være et omstridt standpunkt. På grunnlag av FNs menneskerettighetserklæring er det bl.a. satt i kraft en konvensjon om opphevelse av slaveri (1957).
For å gi rettskraft til den universelle menneskerettighetserklæringen av 1948 vedtok FNs generalforsamling i 1966 to konvensjoner, den ene om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, den andre om sivile og politiske rettigheter. Disse gjør respekten for menneskerettighetene til rettslige forpliktelser for de stater som ratifiserer konvensjonene. De trådte begge i kraft i 1976, etter at et tilstrekkelig antall stater hadde ratifisert. Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter har en tilleggsprotokoll som gir individer klagerett over menneskerettighetsbrudd. Det er frivillig for en stat å slutte seg til denne.
Europarådet
Europarådet har fått i stand Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, som ble undertegnet 1950 og trådte i kraft 1953. Særlig viktig var det at Europarådet også opprettet Den europeiske menneskerettighetskommisjon og Den europeiske menneskerettighetsdomstol. I 14 protokoller til konvensjonen har medlemslandene i Europarådet bl.a. utvidet rettighetsbegrepet og gitt domstolen adgang til å avgi rådgivende uttalelser. Protokoll 11 slår sammen kommisjonen og domstolen til ett organ. Den trådte i kraft 1998. I tillegg til konvensjonen med sine protokoller, har Europarådet en Sosialpakt (fra 1961).
OAS og OAU
Innen Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) er det utarbeidet både en menneskerettighetserklæring (1948) og en bindende konvensjon (1969). Også i Afrika (innen Organisasjonen for afrikansk enhet, OAU) er det utviklet et menneskerettighetscharter (1981, i kraft fra 1986).
OSSE
Ett av de viktigste punktene på den såkalte Helsinki-konferansen (se KSSE) i 1975 var erklæringen om at landene skulle respektere menneskerettighetene. På de store oppfølgingsmøtene etter Helsinki-konferansen og på særlige ekspertmøter har menneskerettighetsspørsmålene stått meget sentralt. Etter jernteppets fall og fremveksten av det nye Europa er den nye organisasjonen Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) fremdeles opptatt av menneskerettighetsspørsmål. Nå er det imidlertid de nye utfordringene innen menneskerettighetsfeltet som står på dagsordenen: utvikling og befestning av demokratiet, rettsstaten, valgovervåking osv.
Overvåking
Det er nokså bred enighet om at de store utfordringene i fremtiden ikke ligger i å utvikle nye standarder, nye bestemmelser, men i å øke respekten og etterlevelsen for de standarder som allerede er etablert. Dette kan skje på flere måter. En viktig vei er utvilsomt å styrke de internasjonale mekanismene som overvåker de respektive konvensjoner og erklæringer.
I hovedsak er systemet slik at den enkelte menneskerettighetskonvensjon også etablerer et overvåkingsorgan for å sikre gjennomføringen. Dette organet kan være av forskjellig karakter – fra ekspertkomiteer til regulære domstoler (på det internasjonale plan).
Disse overvåkingsorganisasjonene blir gjort kjent med påståtte krenkelser av menneskerettigheter gjennom ulike teknikker. De fleste konvensjonene pålegger statene å sende inn rapporter med jevne mellomrom vedrørende statens etterlevelse (i lovverket og i praksis) av sine forpliktelser. Rapportene blir gransket av en komité med representanter for vedkommende stat til stede.
En mer vidtgående forpliktelse til kontroll følger av et system med klagerett. Den mest moderate klageretten innebærer at andre stater kan gå til saksanlegg. Enda mer vidtgående er den individuelle klagerett, som innebærer at det individ som føler seg krenket av en stat, kan fremme sin sak. Ingen stat behøver å akseptere at individene gis klagerett; slike ordninger er frivillige. Den individuelle klagerett er særlig utviklet og praktisert i Europarådssystemet.
Videre lesning
Anbefalte lenker
Anbefalt litteratur
- Høstmælingen, Njål: Internasjonale menneskerettigheter, 2003, isbn 82-15-00384-2, Finn boken
- Høstmælingen, Njål, red.: Internasjonale menneskerettigheter : konvensjons- og lovsamling, 2004, isbn 82-15-00647-7, Finn boken
- Møse, Erik: Menneskerettigheter, 2002, isbn 82-02-19801-1, Finn boken