Marianne Heier er en norsk kunstner som hovedsakelig arbeider med performance og intervensjoner. Hun står bak institusjonskritiske prosjekter som stiller spørsmål ved kunstens verdi, hierarkiske samfunnsstrukturer og økonomiens rolle i samfunnet.
Heier har sin utdanning fra Accademia di Belle Arti di Brera i Milano, Italia (1992-1997) og Kunsthøyskolen i Oslo, Stipendiatprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid (2007-2011).
Gaven som kunstnerisk strategi
Som en del av sitt kunstneriske arbeid har Heier ved flere anledninger gitt en rekke sjenerøse gaver til kunstinstitusjoner i Norge og i utlandet. Hun har blant annet gitt en pengesjekk til galleriet Sparwasser HQ i Berlin, et nytt pauserom til museumsvertene på Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i Oslo og en asfaltert vei til Maihaugen museum i Lillehammer. Gavene ble finansiert med penger hun selv hadde skaffet til veie gjennom forskjellige lønnede oppdrag og salg av kunstverk.
Gaven som kunstnerisk strategi står sentralt i Heiers kunstnerskap, og hun spiller bevisst på gavens symbolske funksjon og etablering av en gjensidig forpliktelse mellom giver og mottaker. Ved å overrekke gaver til ulike institusjoner utfordrer Heier de iboende sosiale og hierarkiske funksjoner en gave symboliserer. Det være seg spørsmål som: Hva forventes av den som mottar en gave? Hvilke forpliktelser hefter ved denne gaven? Hvilken makt får giver over mottaker?
Saganatt
Saganatt (2008) ble gitt i gave til Maihaugen museum i Lillehammer i 2008. Arbeidet består av en asfaltert veistrekning på den delen av museet som presenterer det moderne Norge. Asfalten starter på det punktet i utstillingen som markerer året 1968, som sammenfaller med det året det første gang ble funnet store mengder olje i Nordsjøen.
Arbeidet stiller spørsmål ved museets representasjon av den moderne norske kultur og oljens enorme innvirkning på levestandarden i Norge. Når historien om det moderne Norge skal fortelles vender man stadig tilbake til den idealiserte historien om bonden som gjennom hardt arbeid og nøysomhet bygde landet. Men dette er i liten grad sammenfallende med det faktum at Norge, takket være oljen, ble et rikt land, og før oljefunnene faktisk hadde en beskjeden økonomi.
Heiers prosjekt kan settes i sammenheng med den såkalte institusjonskritikken som gjorde seg gjeldende på 1970-tallet, hvor en rekke kunstnere rettet kritikk mot institusjoner som hadde en særskilt maktposisjon i kunstfeltet. Sentrale her var kunstnere som Michael Asher, Marcel Broodthaers, Daniel Buren, Andrea Fraser og Hans Haacke.
I Norge har ikke institusjonskritikken vært like markant, men arbeider av kunstnere som Marianne Heske, Lars Ramberg, Tone Hansen og Heier selv kan settes i sammenheng med denne typen kunst.
Verk (i utvalg)
- 2012: VIMA
- 2012: Dimond
- 2010: Three months work
- 2008: Saganatt
- 2007: Pioneer
- 2006: Construction Site
- 2005: Permanent Installation (5 783 Euros)
Utstillinger (i utvalg)
- 2012: Surplus – festspillutstiller, Bergen Kunsthall i Bergen, Norge
- 2010: Jamais-Toujours, Stenersenmuseet, Oslo
- 2008: Saganatt, Maihaugen, Lillehammer, Norge
- 2005: Crew, Unge Kunstneres Samfunn, Oslo
Gruppeutstillinger (i utvalg)
- 2011: Run comrade, the old world is behind you, Kunsthall Oslo
- 2009: Hypocrisy – the site specificity of morality, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Oslo
- 2008: Oil, Welfare & Fair Oil, Garanti Gallery and Platform Garanti, Istanbul, Tyrkia
- 2005: The Gift, Sparwasser HQ, Berlin
Anbefalt litteratur
- Marianne Heier, Solveig Øvstebø og Steinar Sekkingstad (red.), Surplus, Sternberg Press, 2012
- Marit Paasche, ’Hvite gaver, svarte svaner’, Morgenbladet 25.05.2012
- Kari Fauskanger, ’Rusten fiskebåt ble Festspill-kunst’, Bergens Tidende, 25.05.2012