Epigrafikk, læren om lesing og tolking av innskrifter. Med innskrifter menes bokstaver eller andre konvensjonelle tegn som er risset inn i hardt materiale, stein, metall, tre, terrakotta, for å gi en meddelelse eller bevare et dokument for ettertiden. De skriftlige dokumenter som er kommet i stand ved bruk av penn eller pensel og blekk eller et annet fargestoff, hører derimot under paleografiens domene (se paleografi og papyrologi). Men det finnes ingen skarpe grenser mellom disse fagene. Innskrifter på mynter, myntlegender, blir gjerne behandlet under numismatikken. Se for øvrig billedskrift og skrift.
Av bokstavenes former og stilpreg kan epigrafikeren ofte slutte seg til innskriftens alder med temmelig stor nøyaktighet. Det kan ofte være vanskelig å lese den bevarte tekst når skriftflaten er skadd og forvitret. Er den defekt, må han søke å beregne antallet av tapte bokstaver i lakunen. Når forskeren ikke har adgang til steinen selv, er papir- og staniolavtrykk eller fotografier av innskriften nødvendige hjelpemidler for utgiveren.
Epigrafikken er en av historieforskningens viktigste hjelpevitenskaper. Innskrifter danner en av hovedkildene for Egypts og de gamle for-asiatiske kultursamfunns historie i oldtiden, fra 4. årtusen f.Kr.; se hieroglyfer, hettitter.