Russland består av fem naturgeografiske hovedregioner: Den østeuropeiske slette, Uralfjellene, Det vestsibirske lavland, Det sentralsibirske platå og Foldefjellene i sør og øst.
I vest strekker Den østeuropeiske slette seg fra Polhavet i nord til foten av Kaukasus i sør, og fra Østersjøen i vest til Uralfjellene. I hele dette enorme området, som utgjør ca. 3,6 mill. km2, når terrenget sjelden en høyde på over 300 moh., og store deler av det ligger under 150 moh. Lavtliggende, gjennomskårne platåer veksler med store bassenger og daler, som i mange tilfeller har dårlige avløpsforhold. I det nordvestlige Russland når Valdajhøydene, Volgas kildeområde, opp i 346 moh. Disse områdene danner et utpreget morenelandskap, og har for en stor del fått sin form gjennom glasial erosjon og avleiringer fra både isbreer og smeltevannselver. Volgaplatået begrenses mot øst av de lave Volgahøydene, som stuper bratt ned mot Volga.
De forholdsvis smale Uralfjellene strekker seg nesten 2400 km fra nord til sør, og skiller Den østeuropeiske slette fra Det vestsibirske lavlandet. Fjellene når i nord opp i 1894 moh., men er ellers nedbrutt og oppdelt i flere parallelle kjeder mot sør. Mot øst går Uralfjellene bratt over i Det vestsibirske lavlandet. Dette området dekker et areal på ca. 2,6 mill. km2, og er et av de største sammenhengende lavlandsområder i verden. Store deler, særlig i de sentrale strøkene og i nord, har dårlige avløpsforhold.
Lenger øst, mellom elvene Jenisej og Lena, ligger Det sentralsibirske platå. Det meste av området ligger under 900 moh., men enkelte fjellpartier når en høyde av ca. 1500 moh. De sørlige delene av Vest- og Øst-Sibir er preget av en rekke høye fjellkjeder, bl.a. Altaj (4506 moh.), som omslutter tallrike bekkenområder. Øst for Lena ligger Det østsibirske høylandet med Jablonovijfjellene (1702 moh.) og Stanovojfjellene (2482 moh.) i sør, og Verkhojansk- (2389 moh.) og Tsjerskijfjellene (3147 moh.) i nordvest. Lengst i øst ligger Kamtsjatkahalvøya, med vulkantopper på opptil 4750 moh.