VIKINGTIDEN CA. 800–CA. 1050
Om Sveriges historie i vikingtiden og tidlig middelalder er kildenes opplysninger knappe og ofte av tvilsom historisk verdi. Det må imidlertid ha foregått en betydelig ekspansjon både utad, særlig mot sørøst (vikingferdene) og innad (samlingen av Svealand og Götaland til ett rike). Denne dobbelte ekspansjonen må sees på bakgrunn av et omfattende indre agrarlandnåm som var begynt før vikingtiden. Det befolkningsmessige og politiske kjerneområdet i det gamle Sveariket var Uppland og andre folkland som Västmanland og Södermanland. I Uppland lå det gamle kongs- og rikssentrum Uppsala, og på en øy i Mälaren vokste Sveriges første egentlige by frem, Birka, med fjernhandelsforbindelser til Russland, kalifatet, De britiske øyer og kontinentet i sør. De usedvanlig tallrike og til dels store funn av arabiske, senere også vesteuropeiske mynter i Sverige fra dette tidsrommet vitner om en økonomisk ekspansjonstid.
Allerede på 800-tallet var kristen misjonsvirksomhet i gang i Sverige (se Ansgar), men først på 1000-tallet under Olof Skötkonung og hans sønn Anund Jakob begynte de svenske kongene å engasjere seg i kristningsverket. For dem var det et hovedmål å få satt gjennom den nye tro som riksreligion. Men den eldre tro må ha hatt sterke røtter blant folket, særlig i Svealand. Så sent som i 1070-årene omtaler Adam av Bremen svearnes fremste kultsentrum, Uppsala-hovet, og det regelmessige blotet der. Først på 1100-tallet lyktes det kongemakten å sette gjennom kristendommen som eneste tillatte offentlige kult i Sverige.