Utvandring, emigrasjon, flytting over landegrenser til et nytt, varig hjemsted i et annet land. Den kan være tvungen (se flyktninger, folkeflytning), men utvandring betegner vanligvis frivillig flytting av enkeltpersoner, familier eller andre grupper. Grensen mellom frivillig og tvungen utvandring kan for øvrig være nokså flytende.
Utvandring brukes mest om de store flyttinger på 1800- og tidlig på 1900-tallet, særlig til tynt befolkede oversjøiske land. Man regner at 59 mill. mennesker utvandret 1846–1932, derav 51 mill. fra Europa.
Utvandringen fra Norge
Utvandringen fra Norge begynte i 1825 (se Restauration, sluppefolkene) og ble en årviss foreteelse fra 1836. Den vokste forholdsvis langsomt til 1866, da masseutvandringen begynte. Alt i alt utvandret ca. 800 000 fra Norge. Man kan skjelne tre store bølger – den første fra 1866 til 1873, den andre og største fra 1879 til 1893 og den tredje i det første tiår av 1900-tallet. I 1882 utvandret nesten 29 000 personer, og fra og med 1879 til og med 1893 utvandret nesten en kvart mill. mennesker fra Norge. En fjerde, men mindre bølge kom 1923–29. Utvandringen fra Norge gikk i det alt vesentlige til USA. Omkring 1/4 av dem som utvandret, vendte imidlertid før eller siden tilbake. Fra 1917 og ved flere lover i 1920-årene forsøkte myndighetene i USA å begrense innvandringen. I 1920-årene gikk norsk utvandring derfor i større utstrekning til Canada. Den økonomiske verdenskrisen stanset utvandringen og bidrog til tilbakevandringen. Utvandringen fra Norge er bl.a. dokumentert ved Norsk Utvandrermuseum på Ottestad ved Hamar og ved Vestnorsk Utvandringssenter i Radøy kommune, Hordaland.
Etter den annen verdenskrig
Etter den annen verdenskrig har utvandringen mange steder i verden hatt et omfang som i historisk perspektiv tilsvarer folkevandringer. Denne utvandringen har dels vært økonomisk bestemt, dels skyldes den forskjellige former for forfølgelse og dels har den vært en følge av politiske endringer. Etter grenseendringene i Øst-Europa i 1945 utvandret flere millioner tyskere vestover fra områder som ble russisk, polsk og tsjekkoslovakisk land. Flere revolusjoner og maktskifter i land i Asia, Afrika og Sør-Amerika har bl.a. hatt som følge at mange har utvandret fra disse landene. I Europa har ikke minst de økonomiske forskjellene mellom nordlige og sørlige regioner, med hensyn til arbeidsmuligheter og levestandard, ført til en betydelig flytting av såkalte gjestearbeidere og deres familier som til dels har utvandret permanent.
Norge har fra siste haldvel av 1960-årene gjennomgående hatt et innvandringsoverskudd, mens vi tidligere hadde et betydelig utvandringsoverskudd. Utvandringen har i de senere år ligget på et nivå tilsvarende halvparten av årlig antall døde. I 2005 ble det registrert 21 700 utvandringer og 40 100 innvandringer. Nettoinnvandringen lå dermed på 18 400, den nest høyeste noen gang. Bare i 1999 var nettoinnvandringen høyere. Statsborgere fra Vest-Europa stod for 23 % av innvandringene og for 31 % av utvandringene i 2005.