Tettsted og administrasjonssenter i Rana kommune, Nordland, innerst i Ranfjorden; 1923–64 egen bykommune, ladestedet Mo i Rana. Tettstedet omfatter Grubhei i øst, Selfors, Ytteren og Båsmoen i nord, og Andfiskå/Hauknes i sørvest.
Mo var kirkested fra 1724, markedsplass fra 1730-årene. L. A. Meyer kjøpte stedet i 1860 og fikk rett til å drive landhandel og gjestgiveri. Mellomriksveien over Umbukta ble åpnet i 1939. og Mo utviklet videre en betydelig grensehandel. Et engelsk selskap DIOC kom i gang med malmbryting i Dunderlandsdalen. Malmen ble utskipet fra Mo, og det ble bygd en 23,7 km lang jernbane fra Storforshei til Gullsmedvik. Malmbrytingen var i drift 1902–08, og senere i periodene 1928–31 og 1937–39. Etableringen av A/S Norsk Jernverk , vedtatt av Stortinget 1946, førte til kraftig vekst for stedet. Produksjonen kom i gang i 1955. Fra 1989 kun stålproduksjon basert på skrapjern. I 1964 kom Norsk Koksverk A/S i Gullsmedvik i drift, den viktigste mottaker av kull fra Svalbard (nedlagt 1988).
Jernverket og Koksverket ga støtet til annen industrivirksomhet, handels- og servicevirksomhet, og Mo er blitt distriktssenter for store deler av Helgeland. På jernverkets områder på en terrasse i den øvre del av byen finner man nå Mo Industripark med flere store, kraftkrevende industrivirksomheter bl.a. Fesil Rana Metall og Fundia AS. Mo har videregående skoler, sykehus, idrettshall, svømmehall, hoteller m.m. Statens innkrevingssentral, NRKs lisenskontor samt Nasjonalbibliotek-avdeling ligger her. Her utkommer Rana Blad; lokalkontor for NRK. Nordland teater har sete i Mo. Bygdemuseum. Mo kirke ble bygd i 1724, men er senere bygd ut og restaurert flere ganger. Nordlandsbanen og E 6 går gjennom Mo, som også har veiforbindelse til Nesna ute ved kysten (Fv. 12/17), og til Sverige over Umbukta (E 12). Flyplass på Røssvoll, 12 km nordøst for sentrum.
Rana kommune vedtok i 1997 at Mo i Rana igjen vil benytte betegnelsen by. Byens alder regnes fra 1923.