Jerusalem, by i Palestina/Israel, fra 1948 delt i Vest-Jerusalem, tilhørende Israel, og Øst-Jerusalem, kontrollert av Jordan; etter Seksdagerskrigen i 1967 forent under israelsk styre. Jerusalem (arabisk: al-Quds) er hovedstad i Israel, og ønsket som hovedstad i en palestinsk stat.
Jerusalem ligger på et sterkt kupert høydedrag bestående av kalkstein mellom den israelske kystsletta og den dype Jordansenkningen. Høyden varierer fra 550 til 850 moh.
Byen er fra staten Israels grunnleggelse i 1948 delt i en vestlig, nyere del, som i 1950 ble Israels hovedstad og en østlig, eldre del, som ble en del av Jordan. Jerusalems status som Israels hovedstad ble ikke internasjonalt anerkjent, og de fleste utenlandske ambassader holdt (og holder fremdeles) til i Tel Aviv.
Den østlige delen, under Jordansk styre, ble erobret av Israel under Seksdagerskrigen i 1967. Gjennom en ny israelsk lov ble byen erklært som én gjenforenet by i 1980, men denne gjenforeningen er ikke anerkjent av det internasjonale samfunnet. I utkanten av Øst-Jerusalem har israelerne etter 1980 bygd en rekke nye bosettinger i tillegg til de mindre jødiske bosettingene som var etablert der tidligere. Begge byområdene administreres av israelerne som en integrert enhet i kommunen og hovedstaden Jerusalem.
Det internasjonale samfunnet, og palestinerne selv, regner Øst-Jerusalem som en del av de palestinske områdene. Forhandlingene om fremtidig politisk status og organisering er vanskelige, og et av hovedproblemene i fredsforhandlingene. Hvordan byen Jerusalem skal omtales er også et av stridsspørsmålene mellom staten Israel og andre land.
Jerusalem har vært og er et religiøst senter for jødedommen og to av verdens store religioner, islam og kristendommen. Den har tallrike synagoger, minnesmerker fra Det gamle Israels tid, fra Jesu liv, spesielt hans lidelseshistorie, samt kirker og moskeer. Den er sete for en rekke biskoper og patriarker. Byen er ført opp på UNESCOs Liste over verdens natur- og kulturarv.
Befolkning
Jerusalem har nå 801.000 innb. (2012), hvorav ca. 37 % tilhører den ikke-jødiske befolkningen, vesentlig muslimske og kristne palestinere bosatt i Øst-Jerusalem (2012). Byen er preget av dens status som hellig by for tre religioner. En stor del av byens jødiske befolkning er ortodokse, medlemmer av de forskjellige munke-og nonne-ordenene er godt synlige i bybildet, og tradisjonell palestinsk klesdrakt er utbredt i de østlige bydelene.
Byen har lite natteliv, og sabbatshvilen overholdes langt strengere enn i andre israelske byer. Jerusalem har også en lavere sysselsetning enn ellers i Israel, hovedsakelig på grunn av lavere yrkesdeltagelse blant jødiske ultraortodokse og blant palestinske kvinner.
Næringsliv
Som religiøst og følgelig kulturelt senter trekker Jerusalem til seg tilreisende, pilegrimer, kulturinteresserte turister og studenter fra hele verden. Turistnæringen er viktig for byen, og spesielt for befolkningen i Gamlebyen og den øvrige delen av Øst-Jerusalem, hvor de fleste valfartsstedene ligger. Byen har forholdsvis lite industri, det vesentligste lettindustri; diamantsliperier, trykkerier, fremstilling av glass-, metall- og lærvarer, nærings- og legemidler er hovedsakelig lokalisert i Vest-Jerusalem. Offentlig administrasjon og annen offentlig tjenesteyting er klart dominerende næringssektor.
Bybeskrivelse
Jerusalems bybilde er sterkt preget av en lang og politisk vekslende forhistorie, som kommer spesielt til uttrykk gjennom Gamlebyens inndeling i fire kvartaler etter representerte trosretninger, det kristne, det muslimske, det armenske og det jødiske kvartal. Rester av den eldste bosettingen fra før 4000 f.v.t. er funnet sør for Gamlebyen, i det området som nå kalles Davids by.
Levninger av byggverk og eksisterende bygg fra de tidligere epoker er primært representert i området innenfor og omkring Gamlebyen; underjordiske vannanlegg fra den første tempelperioden (1000–586 f.v.t.). Klagemuren (Vestmuren), i Gamlebyen, er en del av den nye støttemuren Herodes (ca. 73–4 f.v.t.) lot bygge rundt tempelplassen. De eldste delene av Davids tårn i vest er fra makkabeerriden, i 2. århundre f.v.t. , men citallet vi ser i dag ble bygget av osmanerne på 1600-tallet. Den hellige gravs kirke innviet år 335, i sørøst på Tempelplassen (Har ha-Beit/Haram al-Sharif) ligger Klippemoskeen fra 691, bygd etter den arabiske erobring, og al-Aqsa-moskeen, grunnlagt noen årtier senere og gjenoppbygd etter jordskjelvet i 1033, Hellige Annas kirke lengst øst mot bymuren er fra korsfarertiden.
Nåværende bymur rundt Gamlebyen er fra den osmanske tiden, og ble ferdigbygd 1542 Den er 12 m høy, med 34 tårn og 8 porter, hvorav Jaffa- og Damaskusporten er de viktigste for dagens trafikk. Utenfor gamlebyområdet, og østover mot Getsemane og Oljeberget, finnes tilsvarende en rekke minnesmerker og valfartssteder fra eldre og nyere tid. Her ligger også Rockefeller museum. Ellers er de palestinske områdene i Øst-Jerusalem preget av tradisjonell arabisk bebyggelse.
Bebyggelsen i Vest-Jerusalem har i stor grad et vesteuropeisk preg med blanding av lav bebyggelse og høyhus. De viktigste byfunksjonene er lokalisert i vest; den sentrale busstasjonen, jernbanestasjonen, parlamentet (Knesset), kommuneadministrasjonen, høyesterett, avdelinger av Det hebraiske universitetet og Hadassah-sykehuset, flere museer, bl.a. Holocaustmuseet og Israel-museum, sistnevnte med omfattende utstillinger av arkeologiske samlinger, Dødehavsrullene og av samlinger fra jødenes diaspora. I vest ligger også Israels Hovedrabbinat, mange synagoger, kirker, andre kristne institusjoner, samt de moderne handlestrøkene.
Alt under det osmanske styre etablerte jødene bosettinger utenfor Gamlebyen i det nåværende Øst-Jerusalem. En av disse, Mont Scopus-området, ble utvidet under den britiske mandatperioden til en større enklave, hvor Det hebraiske universitetet ble grunnlagt 1925; også Hadassah-sykehuset ble etablert her i samme perioden. Brigham Young-universitetets avdeling for Midtøsten-studier ligger i dette området.