Jom Kippur-krigen, betegnelse på den fjerde arabisk-israelsk krig, i oktober 1973. Krigen ble utkjempet mellom Egypt og Syria – støttet av andre arabiske stater – på den ene siden, og Israel på den andre, etter et samordnet egyptisk-syrisk angrep på Israel 6. oktober. Også kjent som Yom Kippur-krigen i Israel og Ramadan-krigen i den arabiske verden – etter henholdsvis den jødiske og muslimske høytid som pågikk da krigen startet.
Krigen var planlagt i lang tid av Egypt, som fikk med seg Syria i et koordinert angrep på to fronter: Egypt angrep de israelske stillingene i Sinai; Syria rykket fram på Golanhøydene. Angrepsplanene var kjent for israelsk militær etterretning, som også registrerte opptrapping av den militære aktiviteten i de to områdene, men informasjonen ble tolket feil – og det ble konkludert med at et angrep ikke var nært forestående. Israel mobiliserte derfor ikke forut for krigsutbruddet, og de israelske styrkene var tynt bemannet på begge frontavsnitt. Følgelig ble de drevet på defensiven både i Sinai og på Golan, og led betydelige tap. De egyptiske og syriske styrkene hadde så vidt stor militær framgang de første dagene, at situasjonen – mer enn noen gang siden Israel ble opprettet i 1948 – ble ansett som en reell trussel mot den jødiske statens eksistens. Til dette bildet hørte opplevelsen i Israel, som en regional militær stormakt som regnet seg som nabolandene overlegne, av å ha blitt overrumplet – og at den vitale etterretningen, som skulle gi de tallmessige underlegne israelske styrkene den tid de trengte til å forberede raske mottiltak, hadde sviktet.
Etter å ha mobilisert sine reservestyrker kom det israelske forsvaret på offensiven. I Sinai krysset israelske styrker Suezkanalen og gikk inn i det vestlige delen av Sinai – etter at de egyptiske styrkene først hadde krysset kanalen mot øst. På Golan drev israelerne de syriske og irakiske styrkene der tilbake, og angrep også mål i hovedstaden Damaskus. Samtidig som Sovjetunionen iverksatte en omfattende etterforsyning av våpen til sine allierte, Egypt og Syria, gjennomførte USA en omfattende luftbro for å forsterke Israels våpenlagre. Samtidig engasjerte de to supermaktene seg i et diplomati for å hindre konflikten i å spre seg, og for å få på plass en våpenhvile. En slik ble inngått, etter vedtak i FNs sikkerhetsråd, 22. oktober, men ble brutt av begge krigførende parter, før krigen endte 25. oktober. En fredsstyrke fra FN, United Nations Emergency Force (UNEF II), ble satt inn ved Suezkanalen; en annen, United Nations Disengagement Force (UNDOF), ble senere satt inn på Golan.
Oktoberkrigen fant sted vel seks år etter Seksdagerskrigen i juni 1967, og må ses i lys av hvordan denne forløp – og hva den førte til: Da iverksatte Israel en forkjøpskrig, og angrep Egypt, Jordan og Syria – før disse kunne angripe Israel, og det israelske forsvaret påførte de tre arabiske statene militære nederlag som hadde både psykologiske og politiske følger. Den israelske staten, som den arabiske verden anså som sin hovedfiende, hadde et langt mindre folketall og en tallmessig underlegen militærmakt enn de tre nabolandene. Desto større psykologisk effekt på det arabiske selvbildet og den panarabiske idé fikk det nye militære nederlaget, da Israel igjen bekjempet sine arabiske motstandere; etter å ha gjort det også i den første arabisk-israelske krigen i 1948. Til de politiske følgene av Seksdagerskrigen var først og fremst at Israel, i enda større utstrekning enn i 1948, tok kontroll med arabisk territorium: Israelske styrker okkuperte Gazastripen og Sinai (tilhørende Egypt), Vestbredden (Jordan) og Golanhøydene (Syria) – og endret det geopolitiske kartet i Midtøsten.
Oktoberkrigen i 1973 var et forsøk på å gjenvinne araberstatenes tapte ære – og å gjenerobre Egypts og Syrias okkuperte territorier. Initiativet til krigen ble tatt av Egypts president Anwar al-Sadat, som fikk med seg Syria og president Hafez al-Assad. Jordans kong Hussein så ikke sitt land tjent med å gå til en ny krig mot Israel, men støttet Egypt og Syria. Flere andre arabiske stater støttet også de to, dels med militære styrker, dels politiske og økonomisk.
Oktoberkrigen var den militært sett mest omfattende av de arabisk-israelske krigene, med størst styrker engasjert i strid og med størst tap av både menneskelig og materiell. Det var også den av disse krigen med mest omfattende involvering fra supermaktene – og størst potensial for å utvikle seg til en større storpolitisk konflikt. Krigen bidro på flere måter til å endre det politiske landskapet i Midtøsten, herunder til å forsterke de arabiske lands støtte til den palestinske frigjøringskampen – og å bruke olje som våpen i Midtøsten-konflikten, gjennom den såkalte oljeboikotten som følge av Oktoberkrigen. Krigen styrket den arabiske verden moralsk, mens den førte til oppvask i de politisk-militære strukturer i Israel. Egypts president Sadat hadde et bakenforliggende, og tilsynelatende paradoksalt, motiv med å starte krigen – som en begynnelse på en fredsprosess i Midtøsten. Våpenhvilen etter krigen i 1973 var begynnelsen på fredsprosessen mellom Egypt og Israel, som i 1979 førte til den første fredsavtale mellom Israel og en arabisk stat.