Fagforening, sammenslutning av arbeidstakere med hovedformål å vareta medlemmenes interesser. Andre ord for fagforening er arbeidstakerorganisasjon og arbeidstakerforening. I lovverket brukes for det meste betegnelsen fagforening, jf. for eksempel arbeidstvistloven av 27. januar 2012 § 1 og arbeidsmiljøloven av 17. juni 2012 § 10-12. I tjenestetvistloven, som gjelder for statlig sektor, brukes betegnelsen tjenestemannsorganisasjon.
Fagforeninger kan ha meget ulikt preg i forskjellige land og har også hatt ulikt preg til ulike tider. I eldre tid var de gjerne organer for klassekamp ført av arbeidere mot arbeidsgiverne. I dag dekker begrepet organisasjoner for alle grupper av arbeidstakere. Det er viktig å skjelne mellom fagforeninger og andre sammenslutninger, da det bare er fagforeninger som kan fremme krav overfor sin arbeidsgivermotpart (som etter omstendighetene kan være en enkeltarbeidsgiver eller en arbeidsgiverforening) om forhandlinger om opprettelse av tariffavtale, og som kan bli part i tariffavtaler. I enkelte profesjonsforbund, som for eksempel Norges Juristforbund, er rollene som fagforening og tariffavtalepart ikke de eneste funksjonene organisasjonen har. Disse organisasjonene har også frie yrkesutøvere som medlemmer.
I arbeidstvistloven av 2012 § 1 defineres fagforening som enhver sammenslutning av arbeidstakere eller arbeidstakeres foreninger, når sammenslutningen har som formål å vareta arbeidstakernes interesser overfor deres arbeidsgivere. Dette er i samsvar med definisjonen i den tidligere arbeidstvistloven av 1927. Ut fra denne definisjonen omfatter begrepet alt fra store, landsomfattende hovedorganisasjoner som Landsorganisasjonen i Norge (LO), til små "husforeninger" med en håndfull medlemmer.
Arbeidsretten har i sin praksis tradisjonelt godtatt at svært små, løst organiserte og kortvarige grupper av arbeidstakere har vært å anse som fagforeninger og dermed kan inngå tariffavtale. Arbeidsretten synes imidlertid å ha endret denne praksis noe siden 2010, da retten avsa en dom der en lokal husforening ikke ble ansett for å tilfredsstille lovens krav til fagforeninger, fordi organiseringen var for løs og ustrukturert (ARD-2010-19). Også i en dom fra 2011 fremholder Arbeidsretten at selv om lovens definisjon av fagforening omfatter enhver sammenslutning med det formål å vareta arbeidstakernes interesser overfor arbeidsgiverne, må det stilles visse krav til foreningens struktur og stabilitet for at den skal kunne vareta dette formålet (ARD-2011-14). I proposisjonen til arbeidstvistloven av 2012 (Prop. 134 L (2010-2011)) heter det imidlertid at definisjonen av fagforening i den gamle loven av 1927 skal videreføres. Når man ser proposisjonen og Arbeidsrettens nye praksis opp mot hverandre, er det noe uklart hva som er rettstilstanden med hensyn til hvordan begrepet fagforening skal defineres i tariffrettslig sammenheng.
Det har tradisjonelt vært to konkurrerende prinsipper for arbeidstakerorganisering i Norge. Organiseringen i industriforbund var lenge det vanlige i LO. Dette medfører at de ansatte innen en bedrift organiseres i samme forbund, og at forbundene etableres som brede bransje- eller industriforbund. Organisering i yrkes- eller profesjonsforbund tar utgangspunkt i den enkeltes yrke, og det vil dermed kunne være mange organisasjoner representert på hver arbeidsplass. I Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) finnes en blanding av industri- og yrkesforbund, mens Unio og Akademikerne i hovedsak består av profesjonsforbund.
Mens industriforbundsformen har lagt grunnlaget for LOs sterke stilling i norsk arbeidsliv, har også profesjonsforbundene i Unio og Akademikerne de siste tiårene tiltrukket seg medlemmer. Også LO har noen rene yrkesforbund som medlemmer, mens enkelte av YS-forbundene organiserer et vidt spekter av medlemmer.
Fagforeningene forhandler på medlemmenes vegne med arbeidsgivere og arbeidsgiverorganisasjoner om tariffavtaler om regulerer arbeids- og lønnsforhold. Medlemmene blir bundet av disse avtalene.
Historikk
Fagforeningenes fremvekst er knyttet til utviklingen av industrisamfunnet. Likevel dannet håndverkssvennene fagforeninger tidligere enn industriarbeiderne i de fleste land. Fagforeningenes eldste historie i Norge er et godt eksempel. Under en sterk høykonjunktur i begynnelsen av 1870-årene oppstod en rekke streiker, og i tilknytning til denne bevegelsen ble de første fagforeninger stiftet blant håndverkssvennene i Kristiania. Nesten alle disse foreningene gikk i oppløsning under den følgende økonomiske krisen, men i 1880-årene ble 60–70 fagforeninger grunnlagt i Norge, derav over 40 i Oslo og 10 i Bergen. De aller fleste av dem var håndverkerforeninger.
I 1883 dannet 13 fagforeninger i Oslo den første større sammenslutning, Fagforeningernes Centralkomité, som snart utviklet seg i sosialistisk retning under ledelse av boktrykker Chr. Holtermann Knudsen. Norsk Centralforening for boktrykkere (senere gått inn i Norsk Grafisk Forbund) regnet sin stiftelse fra 1882 og var det eldste fagforbund i Norge. Først i 1890-årene begynte de mindre faglærte og ulærte arbeiderne å komme med i noen større utstrekning, særlig gjennom Norsk Arbeidsmandsforbund. (Om den videre utvikling, se Landsorganisasjonen i Norge).
I alle land var fagforeningene i den første tid sterkt omstridt. Den herskende økonomiske lære i den perioden da de grodde frem, den økonomiske liberalisme, hevdet at det burde rå full kontraktsfrihet på arbeidsmarkedet som ved andre økonomiske transaksjoner. Når fagforeningene søkte å hindre individuelle avtaler mellom den enkelte arbeidsgiver og den enkelte arbeider, ble det ofte oppfattet som inngrep i denne kontraktsfriheten. I mange land ble det innført forbud både mot fagforeninger og arbeidsgiverforeninger (i Frankrike 1791, Storbritannia 1799), men i praksis rammet forbudene bare fagforeningene. Forbudene lot seg ikke opprettholde i lengden. I Storbritannia startet oppmykningen av forbudene i 1824. I Frankrike skiftet fagforeningenes status flere ganger, men de ble først definitivt legalisert i 1884. I Belgia ble organisasjonsretten anerkjent i 1866, i Tyskland 1868, i Nederland 1872.
I Norge fantes aldri noe lovforbud mot fagforeninger, men arbeidsgivernes represalier gjorde i mange tilfeller organisasjonsretten illusorisk. Den ble først allment akseptert etter at Norsk Arbeidsgiverforening var grunnlagt 1900 og i praksis godtok fagforeningene som sin naturlige motpart. Det er nå allment anerkjent i de fleste land at fagforeningene er et nødvendig ledd i det moderne samfunn, og at de har bidratt sterkt til å heve arbeidernes levestandard og til å skape et mer demokratisk samfunnsliv.
Utviklingen i Norge har gått i retning av fire store hovedorganisasjoner, som er Landsorganisasjonen i Norge (LO), Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS), Unio og Akademikerne. Innenfor hver av disse fins det en rekke forbund, noen av disse også av betydelig størrelse. Den største hovedorganisasjonen er LO med ca. 880 000 medlemmer, mens det største fagforbundet er LO-forbundet Fagforbundet med ca. 300 000 medlemmer. Se arbeiderbevegelse.