Vi har hatt bankkriser i Norge nesten like lenge som vi har hatt banker. De oppsto omtrent hvert tiår - 1847, 1857, 1864, 1880 - 1890, 1899 - 1905 og 1920 - 1928 - i den epoken valutaene var knyttet til sølv- eller gullstandarden. Etter krigen gikk verdensøkonomien og norsk økonomi inn i en lang periode med relativ stabilitet og det gikk hele 60 år fra den siste krisen før krigen til det norske bankvesenet igjen ble rammet av en krise, fra 1988 - 1993, og igjen i 2008. Grunnlaget for bankkrisene på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet ble lagt i oppgangstider, men oppsto vanligvis i nedgangstider.
Sølv- og gullstandarden i andre halvdel av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet la til rette for at Norge kunne ta del i det internasjonale varebyttet, men gjorde samtidig den norske økonomien åpen for finansielle opp- og nedturer i utlandet. I tiårene etter 1814 var det norske kapitalsystemet lite utviklet og i ferd med å bygges opp. Norges Banks begrensede midler var blant annet bundet opp i lån med pant i fast eiendom, private banker eksisterte ikke og næringslivet var avhengig av utenlandsk kreditt, blant annet fra Hamburg og London. Staten trådte til og formidlet utenlandske lån i krisetider.
Kornkrise og børskrise
Det skjedde blant annet i 1847/1848. Etter oppgangstider i Europa, som smittet over til Norge, ble det kornkrise på kontinentet, børskrise i London som etter februarrevolusjonen i Frankrike ble en økonomisk krise i 1848. Norge fikk problemer med å få kreditt ute i Europa. Stortinget ble koblet inn og etter å ha drøftet den økonomiske situasjonen landet var i, ble det besluttet å ta opp to lån på totalt 2,1 millioner spesidaler. Disse to lånene var tilstrekkelige til å gjenopprette tilliten til det norske pengevesen, og i 1850 var krisen overvunnet. En ny krise rammet - også denne utløst av internasjonale forhold - i 1856, etter oppgangstider som følge av Krimkrigen. Børskrakk i USA og jernbaneboblen i Storbritannia smittet over til Norge. Dette fikk følger for den norske banknæringen, som strupet sine utlån. I samarbeid med regjeringen og Norges Banks Christiania-avdeling ble den nystartede forretningsbanken Den norske Creditbank et viktig instrument for å håndtere krisen. Nye kriser fulgte i 1864 (den opplandske krisen), 1876 og 1885 (første norske forretningsbank konkurs). I denne 20-årsperioden hadde tallet på sparebanker og forretningbanker økt i, og sistnevntes betydning økte gradvis.
Kristianiakrakket
Det skulle gå et drøyt tiår til før Norge igjen kom inn i en finansiell krise. Monetært hadde Norge gått over til gullstandarden, mens sentralbanken ble regulert gjennom en ny «Lov om Norges Bank», som ble vedtatt i 1892. Internasjonale konjunkturer fortsatte å svinge utover 1890-tallet, og påvirket også norsk økonomi. I samme periode økte antall banker kraftig. I 1870 var det 10 forretningsbanker i Norge. Det tallet hadde steget til 33 i 1890, mens det i 1913 var 116 privatbanker. Antall sparebanker var enda høyere. Et konjunkturoppsving mot slutten av århundret ga økt eksport, industriell vekst og en spekulasjonbølge i verdipapirer og eiendom. Markedet brøt sammen i juni 1898; det såkalte Kristiania-krakket startet som en følge av at en av landets største forretningsmenn, Christian Christophersen, gikk konkurs. Norges Bank måtte gripe inn for å tilføre likviditet til kriserammede banker. Dette var første gang sentralbanken fungerte som såkalt «lender of last resort» - långiver i siste instans. En helt ny politikk fra myndighetenes side som antagelig forhindret ytterligere spredning av krisen.
1920-tallskrisen
Neste bankkrise ble den mest omfattende som Norge hadde opplevd. De første bankene ba Norges Bank om krisehjelp alt i 1920. I årene 1920-1923 var det omfattende utlån fra Norges Bank til forretnings- og sparebanker, men det var for lite og en rekke banker kom i krise våren 1923, på et tidspunkt hvor de internasjonale konjunkturene var på vei oppover. I alt 60 banker kom i akutt nød i 1920, og 22 og hadde behov for støtte. I 1923 vedtok Stortinget en administrasjonslov som gjorde det mulig for banker å komme under offentlig administrasjon. Hensikten var å stabilisere situasjonen for å hindre et alvorlig sammenbrudd i banknæringen. Loven virket mot sin hensikt og bare i løpet av april det året ble 15 banker satt under offentlig administrasjon. I årene etter at administrasjonsloven ble vedtatt, og frem til 1928, ble 47 aksjebanker og 19 sparebanker satt under offentlig administrasjon.
Statlig kontroll
Det skulle gå nye 60 år før Norge igjen ble rammet av en systemkrise. Etter en lang periode med økonomisk vekst og omfattende reguleringer i etterkrigstiden ble en rekke av reguleringene opphevet på 1980-tallet. Låneveksten tiltok kraftig og i årene 1987 til 1993 bokførte norske banker tap på hele 76 milliarder kroner. Bankkrisen rammet banker som svarte for nær 60 prosent av lån til den ikke-finansielle innenlandssektoren. Krisen spredde seg til størstedelen av bankene og hele systemet var truet. Forskere har pekt på dårlig bankledelse kombinert med dereguleringer og mislykkede kriseløsninger fra myndighetene som årsak til bankenes sammenbrudd. Krisen nådde et dramatisk toppunkt i 1991 og 1992 da staten overtok aksjene i landets tre største forretningsbanker - DNB, Fokus Bank og Kreditkassen - gjennom Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond. Fondene ble opprettet for å skape tillit til banknæringen og ble administrert fra Norges Bank. Straks bankene var rekapitalisert fikk sentralbanken jobben med å gi likviditetsstøtte for å opprettholde tilliten til det finansielle systemet.
Finanskrisen
Høsten 2008 ble Norge igjen rammet av en alvorlig finanskrise, da kollapsen i den amerikanske storbanken Lehman Brothers spredte seg til det meste av verdens banker. Et sammenvevd finansielt system forsterket krisen og bidro til at den spredte seg med rekordfart fra amerikanske boliglån til resten av næringslivet. Det var omfattende mistillit blant banker og andre finansinstitusjoner, som ikke visste om motpartene hadde nok kapital til å dekke eventuelle tap, eller om de var sterke nok til å stå i mot tap. Ingen vil låne ut penger. Norges Bank var raskt ute og tilførte likviditet i markedene, samtidig som styringsrenten ble satt ned mye og raskere enn utsiktene for inflasjon og vekst alene tilsa. Frem til høsten 2009 ble renten satt ned til rekordlave 1,25 prosent. Regjeringen opprettet også et Statens finansfond og Statens obligasjonsfond. Førstnevnte skulle bidra til midlertidig kjernekapital i bankene, mens sistnevnte skulle bedre kapitaltilgang gjennom kredittobligasjonsmarkedet. Begge med en kapital på 50 milliarder kroner.
Anbefalt litteratur:
Moe, Thorvald G., m.fl; The Norwegian Banking Crisis
Smith, Eivind; Stortingets granskningskommisjon for bankkrisen