Reiselitteratur en hybrid sjanger. Den spenner over flere kategorier og disipliner. Man finner den i litterære sjangere og andre fagområder. Det lånes fritt fra blant annet historie, geografi og antropologi.
Virkemidler
Virkemidlene som benyttes innen reiselitteraturen er mange. De er med på utvide begrepet reiselitteratur som sjanger til å kalle det for et eget felt innen litteraturvitenskapen. Bruk av presens er en av de mest vanlige grepene innen reiselitteraturen. Man vil med dette gi inntrykk av at man er tilstede der og da selv om hendelsen er et tilbakelagt stadium. I forlengelsen av presens har man historisk presens. Historisk presens er å gjengi det som har skjedd for en lang tid tilbake, som om det skjer der og da underveis på reisen. Et annet virkemiddel som ofte brukes innen reisebeskrivelser er bruk av illustrasjoner. Ved siden av å dokumentere reisen skriftlig, skildres opplevelsene ved bruk av tegninger, fotografier og kart.
Der det oppsiktsvekkende uteblir, forsøker forfatteren å gjøre det påfallende interessant ved bruk av litterære grep. Overdrivelse, metaforer og gjentakelser er noen litterære grep som blir tatt i bruk.
I fiksjonen
I forhold til den mer tradisjonelle reisedagboken eller reiseskildringen som blir sett på som dokumentarisk og faktabasert, kan reiser også dukke opp i fiktiv litteratur. Reiseskildringer opptrer også i de mer 'rene' skjønnlitterære sjangrene som blant annet dikt, noveller, brev, dagbøker, memoarer, erindringer, reportasjebøker, essay, skisser, sangtekster, tegneserier, grafiske romaner og romaner.
Romansjangeren gir rom for mange muligheter for reiselitteraturen. Man finner reiseskildringer i den mer tradisjonelle romanen med ett fiktivt plott med fiktive figurer. Det finnes også reiseskildringer i den dokumentariske romanen med blanding av ett virkelig og ett fiktivt plott med en blanding av fiktive og virkelige figurer.
Det fiktive og det faktabaserte blandes altså i reiselitteratur. Grensen mellom det sannsynlige og det usannsynlige er vag. Forfatteren ønsker ofte å bevise at det som beskrives er sant. Forfatteren prøver dermed å overbevise leseren om at det hun forteller er sant. Videre har man skillet mellom reiseskildringer skrevet av vitenskapsmenn, journalister og skjønnlitterære forfattere. Vitenskapsmennene som reiste på vegne av sine oppdragsgivere hadde fokus på innholdet i sine vitenskapelige reiseberetninger ettersom de skulle levere. De hadde i oppgave å kartlegge verden, i dag er det ingen hvite flekker på kartet. Forfatteren av reiseskildringer kartlegger i større grad seg selv i sitt møte med noe som fremstår nytt for henne.
Gjennom 1900-tallet økte antallet av skjønnlitterære forfattere som reiste og skrev om sine opplevelser. Skjønnlitterære forfattere har brukt reisen til å finne inspirasjon i sitt liv og virke. En ytre reise blir på mange måter en indre reise. Sett i betraktning til de vitenskapelige reisene, har reiseskildringene fra 1900-tallet og utover blitt mer eksperimentelle i forhold til innhold og form. Hvor står så reiselitteraturen i litteraturens verden? Ettersom den er vanskelig å plassere, så blir også det som skrives innenfor dette feltet vanskelig å definere. Reiselitteratur er en blanding av informasjon og underholdning.
Reiseskildring og reisehåndbøker
Til slutt om skillet mellom en reiseskildring og en reisehåndbok. En reiseguide er skrevet for å opplyse reiselystne som skal til et bestemt reisemål. Med et nøkternt og faktabasert språk får leseren detaljrik informasjon om reisemålet. Reiseskildringer er derimot adressert til de som ikke nødvendigvis skal reise selv. Reiseskildringer kan inspirere til å reise. Reiseskildringer kan være skrevet i fotsporene til en reiseguide eller en reiseskildring.