Justinian 1, bysantinsk keiser i det østromerske riket fra 527 til 565 evt., også kjent som Justinian den store. Ved å foreta omfattende revisjoner av romersk rett i en ny lovbok, Corpus juris civilis, har ettertiden betraktet ham som grunnlegger av latinsk rettsvitenskap.
Justinian var opprinnelig traker av fødsel og het Petrus Sabbatinus. Han fikk navnet Justinian da han ble adoptert av sin onkel, keiser Justin, som sørget for å gi ham den beste utdannelse og raskt forfremmet ham. Kort før Justins død var Justinian blitt medkeiser. Han giftet seg i 522 med den tidligere skuespillerinnen Theodora, som var medregent inntil sin død i 548.
Politisk søkte Justinian å konsolidere og restaurere det gamle romerske rike, og hans regjeringstid betegner en kortvarig maktperiode for Bysants. I nord fikk han stanset slavernes ekspansjon, og i øst ble det omsider fred med perserne (532, 562), som Justinian måtte betale store tributter til. I sør gjenerobret Belisarios Afrika fra vandalene (533), mens Narses etter langvarige kriger sikret herredømmet over en del av Italia (553). Også deler av Spania kom under bysantinsk kontroll (551).
Rettslig var Justinians samling og revisjon av romerske lover i Corpus juris civilis ved juristen Trebonian av vidtrekkende betydning. Administrativt foretok han omfattende reformer for å effektivisere styret, og på det økonomiske område søkte han å sikre seg kontroll med utgiftene, skjønt det ble nødvendig å øke landskatten. Religiøst stod Justinian på et strengt ortodokst standpunkt, mens Theodora tilhørte monofysittene. Han førte en aktiv religionspolitikk mot hedninger, jøder og kjettere, og blandet seg ofte opp i de kirkelige forhold. Det gamle Akademiet i Athen ble stengt i 529.
Justinian var også en av antikkens siste store byggherrer. Han lot oppføre bl.a. Hagia Sofia-kirken i Konstantinopel og San Vitale i Ravenna med de praktfulle mosaikkene. Også Fødselskirken i Betlehem ble bygd i hans tid. Til tross for et prektig hoffhold med stivt seremoniell var Justinians makt ikke grunnfestet, og da sirkusopptøyer i Konstantinopel i 532 utviklet seg til et politisk opprør med lansering av en motkeiser, var det bare med nød og neppe Justinian kunne ri stormen av; det sies at Theodoras bistand skal ha vært avgjørende. Selv skal keiseren ha vært arbeidsom og utholdende, men også mistenksom og smålig, spesielt overfor sine hærførere.