Fascisme har flere betydninger. Fascisme brukes om den politiske bevegelse som, under ledelse av Benito Mussolini, oppstod i Italia etter den første verdenskrig og som hadde makten i landet 1922–43.
Mer generelt betegner fascisme politiske ideologier som legger sterk vekt på nasjonens betydning og enhet, på et autoritært, førerbasert (diktatorisk) styre innad og en imperialistisk holdning utad.
Betegnelsen er avledet av fasci, det italienske ordet for sammenslutninger. Mussolini og hans tilhengere dannet i starten kampforbund med navn fasci di combattimento.
Betegnelsen har sammenheng med det romerske fasces, som betegner et knippe av tynne trestokker. Fascistene brukte dette fasces-symbolet som et tegn på autoritet og samhold.
Fascismen i italia
Historisk har det i Italia, med landets fortid som antikkens stormakt, vært grobunn for nasjonal stolthet og selvhevdelse. På 1800-tallet opplevde den italienske intelligentsiaen og borgerskapet at landets samling ble sterkt forsinket og preget av nasjonal og sosial ydmykelse. Dette skyldtes både indre splittelse og ytre intervensjon og okkupasjon; Østerrike-Ungarn styrte i nordøst helt til samlingen. Flere andre store nasjoner i Europa (Storbritannia, Frankrike og til dels Spania) og mange mindre nasjoner (Sveits, Nederlandene, Sverige, Danmark) ble territorielt konsolidert før, eller iallfall ved, freden i Westfalen i 1648, og kunne håndtere moderniserings-, demokratiserings- og omfordelingsprosessene etter tur. Italia ble derimot ikke samlet før i 1870–71 (som Tyskland), og da med utgangspunkt i den nordvestlige periferien (Sardinia-Piemonte), på et tidspunkt da så vel moderniserings- som demokratiserings- og omfordelingspresset var sterkt nærværende. Gapet mellom forventninger og virkelighet ble stort for den nye sårbare staten, og de indre og ytre spenningene dette førte til gav grobunn for aggressive misnøyebevegelser, som for eksempel fascismen.
I hele perioden fra samlingen og frem til den første verdenskrig led den nye staten nederlag. Utenriks ble den ydmyket da Frankrike kom italienerne i forkjøpet og tok Tunisia i 1881, videre da den italienske hæren led et knusende nederlag ved slaget i Adua i Abyssinia i 1896 og ikke minst da den, ikke fikk sine noe overambisiøse territorielle krav oppfylt etter første verdenskrig, til tross for alliansen med de allierte seierherrer . Innenriks skjedde det til dels en rask utvikling, analfabetismen gikk ned fra 75 % i 1861 til 25 % i 1914 og industriutviklingen skjøt fart, særlig i nord. Forventningene steg imidlertid raskere enn evnen til å tilfredsstille dem. Resultatet ble dramatiske handelsunderskudd og finansielle, sosiale og økonomiske kriser. På toppen av det hele ble staten belastet med en ødeleggende konflikt med kirken. Pavestaten ble invadert i 1870 og paven brøt med staten, et brudd som skulle vare helt til 1929. Ydmykelsene og problemene undergravde etter hvert den nye statens autoritet. Denne autoritet ble ytterligere svekket ved at den hardt pressede stat i stigende grad ble preget av indre splid og til dels korrupsjon. Politikerne ble mer opptatt av å beholde sine posisjoner enn av å styre landet. Demoraliseringen var til slutt kommet så langt at Mussolini fikk lett spillerom.
Etter den første verdenskrigs slutt 1918 tiltok problemene, med massiv sosial uro som resultat. Arbeiderne forsøkte å okkupere bedrifter, og de besittende klasser fryktet revolusjon og sosialisme. Regjeringen stod som avmektig tilskuer til utviklingen. Den hadde helt tapt sin autoritet. Arbeiderne klarte imidlertid ikke å utnytte regjeringens avmektighet. Fascistene tok, etter først å ha støttet arbeiderne, ledelsen i kampen mot sosialistene og vendte seg så mot den svekkede statsmakten. I oktober 1922 arrangerte de en væpnet «marsj mot Roma», en marsj som resulterte i at Benito Mussolini ble utnevnt til statsminister. Han ble sittende ved makten til 1943.
Det fascistiske partiet, I Fasci Italiani di Combattimento, ble dannet etter initiativ av Mussolini i Milano i 1919. Partiet stod opprinnelig klart til venstre og konkurrerte med sosialistpartiet om stemmene, men i motsetning til sosialistene la fascistene stor vekt på nasjonale verdier. De hadde aktivt støttet Italias krigsdeltagelse og henvendte seg ikke minst til hjemvendte soldater.
Fascistenes opprinnelige radikalisme har bl.a. sammenheng med at Mussolini kom fra et revolusjonært arbeidermiljø. Etter noen år som lærerskoleelev drog han til Sveits hvor han både var kroppsarbeider og student. I Sveits kom han inn i et radikalt intellektuelt miljø. Her traff han bl.a. Georges Sorel og ble sterkt påvirket av hans tanker om den politiske myte som grunnlag for å fremkalle revolusjonær handling. Han ble også i denne perioden påvirket av syndikalistisk tenkning. Etter at han kom hjem, ble han en periode redaktør for sosialistenes hovedorgan, Avanti.
Da Mussolini overtok som regjeringssjef i 1922, fikk han bare fire fascister med seg i regjeringen. Gjennom behendig manøvrering i regjeringen og deputertkammeret, kombinert med trusler om terror og også faktisk terror, bygde han raskt ut sin posisjon. Etter at han hadde fått drevet igjennom en endring i valgloven, som innebar at det største partiet skulle ha to tredjedeler av plassene i deputertkammeret, vant fascistpartiet valget i 1924. I januar 1925 erklærte han diktatur. Politikken ble etter hvert lagt over mot høyre, bl.a. slik at privat eiendomsrett ble godtatt – dog med den begrensning at staten kunne gripe inn når retten ikke ble ivaretatt på en skikkelig måte. Gradvis forsøkte fascistene også å organisere samfunnet langs korporative linjer, dvs. med utgangspunkt i organer sammensatt av både arbeidstagere og arbeidsgivere innen de ulike næringene. I 1938 ble således deputertkammeret erstattet med et korporasjonskammer, bestående av representanter for fascistene og de ulike korporasjoner. Partiets kontroll med samfunnet ble gradvis bygd ut og gjort mer og mer totalitær. Den såkalte Lateranoverenskomsten med paven i 1929, representerte imidlertid en begrensning i dette henseende.
Fascistene inntok utad en aggressivt nasjonalistisk holdning, noe som kom til uttrykk i politikken overfor Albania og Libya og ikke minst krigen mot Etiopia og støtten til Franco under den spanske borgerkrig. I 1930-årene rustet Italia opp, men opprustningen og de militære eventyrene var i overkant av hva den skjøre italienske økonomien kunne tåle. Dette kom dramatisk til uttrykk da Mussolini i juni 1940 gikk inn i den annen verdenskrig på Tysklands side. Italia led nederlag på slagmarken og måtte ha støtte fra Tyskland. Tyskerne stasjonerte også tropper i Italia og gjorde i realiteten Italia, på en ydmykende måte, til en tysk satellitt. I juli 1943 ble Mussolini avsatt av kongen og arrestert. Han ble befridd av tyskerne og ledet til april 1945 en fascistisk republikk med sete i byen Salò ved Gardasjøen. Under Salòrepublikken utviklet fascistene planer for en mer ekte og «ren» fascisme, dvs. en fascisme uten kompromisser med kirken, kapitalismen og kongedømmet, planer som aldri ble realisert.
Etter krigen har fascismen, via partiet Movimento Sociale Italiano-Destra Nazionale (MSI-DN) (dannet i 1946), i perioder spilt en viss rolle i italiensk politikk. Partiet satt endog, nå under navnet Alleanza Nazionale (AN), 1994–95 i regjeringen Berlusconi. ANs politikk er imidlertid moderat i forhold til de gamle fascisters.
Fascistene kom til makten fordi Italia var ydmyket. Innad var nasjonen splittet og hang etter i økonomisk og teknisk utvikling. Utad var den svak og led stadig nederlag. Fascistene gav makthaverne skylden og fikk etter hvert borgerne med seg i den oppfatningen. De fikk også borgerne til å tro at de selv kunne gjøre Italia sterkt, og slik bevise landets rett til å spille en prominent rolle i verden.
At fascistene mislyktes, både innad og utad, kan man se på som et ironisk uttrykk for at de også selv var en del av det Italia de så på som svakt. Det var ikke bare makthaverne som hadde sviktet før; problemene stakk dypere, og de gjaldt Italia.
Når fascistene, og Italia, til slutt led nederlag, var det både forståelig og fortjent. Fascismens test, anvendt på dens egen (italienske) praksis, førte til nederlag. I denne sammenheng kan det også være relevant å se fascistenes nye styrke i italiensk politikk som et moderne uttrykk for de spenninger Italia fortsatt opplever mellom ambisjoner og resultater.
Fascismen som ideologi
Fascismen er vanskelig å karakterisere som ideologi. Den er ikke tydelig knyttet til en eller flere bestemte verdier; dens normative orientering blir derfor diffus.
Den representerer heller ingen bestemt måte å forstå samfunnet på; dens forhold til bruk av virkemidler, for eksempel om man skal styre gjennom marked eller plan, er også uklar. Man kan endog i noen grad si at fascismen preges av at den ikke skiller klart mellom mål og midler.
Organisk og darwinistisk
De fascistiske ideologer, som Giovanni Gentile, Alfredo Rocco og Mussolini selv, forstod samfunnet på en både organisk og «darwinistisk» måte. Individene kan ikke, som for liberalistene, forståes uavhengig av samfunnet; de får bare plass og mening gjennom sin rolle i det større samfunn og spesielt det nasjonale samfunn. Heri ligger det organiske.
Samfunnet som sådant utvikler seg gjennom kamp, i siste instans gjennom en kamp nasjoner imellom. Den sterkeste overlever, og fortjener derfor å overleve. Heri ligger det darwinistiske.
Den nasjon som, gjennom staten, skal overleve, må mobilisere alle til felles og samstemt innsats. Den må også gjøre de enkelte borgere til lemmer på nasjonens kropp. Heri ligger noe av fascismens totalitariserende tendens: Dersom nasjonen skulle bli sterk, kunne den ikke tillate at den enkelte borger var fri og utviklet seg utenfor eller på tvers av nasjonen. Staten måtte dermed kunne bruke makt. Den måtte bli diktatorisk.
Positiv og engasjertoppslutning kan imidlertid ikke skapes gjennom bruk av makt og skremsler. De italienske fascistiske teoretikere la derfor vekt på den nasjonale kultur, på åndelige verdier og på bruk av myter, symboler, massemønstringer og annet som kunne skape nasjonal begeistring og en følelse av fellesskap.
De la også vekt på å organisere samfunnet organisk, det vil si på en slik måte at energien ble kanalisert i nasjonalt samlende og ikke splittende retning. Deres vekt på en korporativ samfunnsorganisering må sees i en slik sammenheng.
Ved at for eksempel arbeidstakere og arbeidsgivere var organisert i de samme organisasjoner, skulle deres samfunnsmessige rolle bli tydeligere for dem og klassemotsetningene mindre fremtredende.
Anbefalte lenker
Anbefalt litteratur
- Dahl, Ottar: Syndicalism, fascism and post-fascism in Italy 1900-1950, 1999
- Griffin, Roger:The Nature of Fascism, 1993
- Payne, Stanley: A History of Fascism 1914-1945, 1995