Handelens historie fletter seg sammen med en lang rekke andre fagområder som gjerne fremstilles særskilt: mynt, mål og vekt, finansvesen, samferdsel, valutaforhold osv.
Dessuten er statenes handelspolitikk sterkt avhengig av forholdet til andre makter eller egne kolonier. Snevrere handler handelens historie om de viktigste varene, om handelsveier, handelsmenn og handelsfolk.
Handel i oldtid og tidlig middelalder
Byttehandel, vare mot vare, er kjent fra forhistorisk tid, og benyttes fortsatt i mindre omfang. Handel i større stil kom i stand etter hvert som arbeidsdeling og spesialisering økte, først innenfor et samfunn, senere internasjonal handel, altså handel stater imellom.
Egypt innførte varer som elfenben, vin, olje og gull østfra alt før 1500 før vår tidsregning, og utførte blant annet korn. Fønikerne grunnla oversjøisk handel. De førte varer fra Østen til Malta, Karthago, Balearene og Cádiz, sine stasjoner i hele middelhavsområdet, og trengte ut i Atlanterhavet for å hente tinn til bronse på de britiske øyer.
Grekerne avløste dem med sine kolonier blant annet i Sør-Italia og ved Svartehavet, og dominerte handelen i Middelhavet i et halvt tusen år, til omtrent 600 fvt.
Også området ved Østersjøen var knyttet til den sør-europeiske handelen lenge før vår tidsregning, blant annet ved ruter langs elvene i Russland og Mellom-Europa. Aleksander den store åpnet nye veier østover, og store handelssentre, som Alexandria og Rhodos vokste frem.
Romerne konsoliderte middelhavsriket politisk, til støtte for handel. Det holdt blant annet sjørøverne unna. Men Roma ble aldri noe handelssenter, enda byen importerte store varemengder til egen forsyning, blant annet korn og vin.
Da Romerriket ble delt, ble østriket og de russiske områdene handelssentra, med Konstantinopel i spissen, mens handelen i vest ble kraftig redusert, og lokal selvforsyning bredte seg.
På 600-tallet steg araberne frem som kultur- og handelsfolk. Enkelte forskere har hevdet at dette førte til totalt brudd i handelsforbindelsen mellom øst og vest. Andre mener det er en klar sammenheng fra senromersk handelsliv til middelalderen, blant annet ved en øst–vest-rute via Østersjøen.
Det nye oppsvinget kom med korstogene, da italienske byer, som Amalfi, Genova, Pisa og Venezia, innledet en veldig orienttrafikk som snart stilte alle i skyggen.
I Nord-Europa fikk de tyske hansestedene i løpet av 1200-tallet en lignende posisjon som italienerne i middelhavsområdet, og i Vest-Europa skulle de nederlandske byene, særlig de flamske, bli de dominerende.
Den første handelskapitalismen
Høymiddelalderens vekst i handel og bynæringer ble i tiden fra omtrent 1300 til 1450 fulgt av stagnasjon og nedgang.
Italienerne var fortsatt de dominerende, og ettersom deres handel var basert på luksusartikler, hadde de en forholdsvis høyere profitt enn de som hovedsakelig handlet med massevarer.
Krisen var delvis en lønnsomhetskrise og delvis en valutakrise. En drastisk befolkningsreduksjon, store sosiale omlegninger, politisk uro og mangel på sølv, synes å være de viktigste årsakene.
Resultatet av krisen ble viktige strukturendringer i europeisk handel og fremveksten av den første handelskapitalisme. Italienerne ble her pionerer med nye økonomiske teknikker, nye selskapsformer, et mer avansert kredittsystem med mer.
Den sterkere organiseringen av det tyske hansaforbundet og den lokale veksten i gilder og laug i hele Vest- og Nord-Europa kan også betraktes som tiltak med sikte på å rasjonalisere den økonomiske virksomheten og løse markedsproblemene.
Handelen tok til dels også nye veier. Italienerne begynte å seile direkte på Flandern, som nå ble et knutepunkt mellom Middelhavet og Østersjøen. Transitthandel og bankvesen ble nå viktigere enn egen utenrikshandel for Flandern.
En ny ekspansjon begynte i europeisk handel omtrent 1450, før oppdagelsene av blant annet Amerika og uavhengig av dem. Økende europeisk sølvproduksjon og befolkningsvekst kan være noe av forklaringen.
Italias dominerende posisjon ble nå svekket; det gjaldt også Flandern og den tyske Hansa. De sørtyske byene Augsburg og Nürnberg fikk nå en betydningsfull rolle i det europeiske handelssystem sammen med Antwerpen, som overtok Brugges plass. Og for første gang i Europas økonomiske historie ble Atlanterhavet viktigere enn Middelhavet.
Verdenshandelen grunnlegges
De store oppdagelsene omkring 1500 raserte hele dette systemet. Handelen tok nye veier, og staten avløste etter hvert byen som bærer av handelen. Portugal, Spania, England, Nederland og Frankrike ble handelsmakter, og verdenshandelens tyngdepunkt vandret nordover langs Europas vestkyst.
Handelskompanier var karakteristisk for denne periode. Det mektige hollandske Ostindiske kompani ble opprettet 1602. Grunnlaget for den britiske verdenshandel ble lagt under dronning Elizabeth 1, også her med støtte i et veldig Ostindisk kompani, grunnlagt i 1600.
På 1600- og 1700-tallet utviklet England/Storbritannia sitt kolonirike, grunnla skipsforbindelse på alle hav og bygde opp en omfattende mellomhandel på Europas fastlandsstater med amerikanske og ostindiske produkter.
Store politiske og sosiale omveltninger og epokegjørende tekniske fremskritt i slutten av 1700-tallet gav handelen på 1800-tallet et nytt preg. Særlig var transportrevolusjonen viktig.
Med dampskip kunne varer fra oversjøiske områder bringes over lange avstander langt billigere enn tidligere. Den samme virkning hadde jernbanen, med damplokomotivene, på den innenlandske transporten.
Dette førte blant annet til at korn fra USA, særlig fra Midt-Vesten, ble en sterk konkurrent til Europas egen produksjon. Bønder og landeiere i mange land krevde handelspolitisk beskyttelse. De samme kreftene gjorde seg gjeldende for industriproduksjonen, men her ble ikke situasjonen like akutt.