Jihadisme, voldelig retning innen islam tuftet på væpnet kamp i form av hellig krig (jihad) for å innføre islamistisk styresett lokalt og et kalifat globalt. Jihadistiske grupper har vokst fram i flere land, og er særlig knyttet til den puritanske salafistiske skole innen sunni-retningen av islam. Retningen omtales derfor ofte som salafistisk jihadisme.
Jihadistgrupper er kjent for sin bruk av terror og voldsbruk, og flere er offisielt regnet for terroristgrupper, blant annet av EU og USA. Til denne voldsbruken hører henrettelser både av militære motstandere og sivile annerledestenkende. Samtidig som de forfekter en konservativ form for islam utnytter jihadistene moderne kommunikasjonsmidler i sin propaganda.
Jihad har vært ført siden islam ble til og vokste ut fra den arabiske halvøy på 600-tallet. Jihadisme i moderne betydning er knyttet til konservative islamisters væpnede kamp. Den er ført enten gjennom militære aksjoner eller rene terroranslag, og spesielt i, eller fra Midtøsten, Nord-Afrika eller Afghanistan, særlig fra midten av 1990-tallet, i noen grad tidligere.
Aktive jihadister kommer fra mange land, ikke minst Irak, Saudi-Arabia og Syria, samt Somalia og Tsjetsjenia, så vel som mange vestlige land, også de skandinaviske. Mange av de tidlige jihadistene hadde militær erfaring fra flere krigsområder, særlig Afghanistan og Algerie.
Jihadistene finner en teologisk-ideologiske forankring og inspirasjon særlig i den wahhabittiske retning av sunni og i den egyptiske filosofen Sayyid Qutbs forfekting av jihad ikke bare for å forsvare muslimer og islamsk land, men som et offensivt middel – som opprør mot interne og eksterne fiender. Denne tilnærmingen er knyttet til det politisk-religiøse begrepet jahiliyya, som et barbarisk, korrumpert samfunn i konflikt med islam.
Av særlig betydning for utbredelsen av jihadisme var al-Qaidas angrep på mål i USA i 2001 og sunnienes motstandskamp mot den USA-ledede okkupasjonen av Irak fra 2003. Før dette ga Sovjetunionens invasjon av Afghanistan i 1979 og massakrene av muslimer i Srebrenica, Bosnia–Hercegovina i 1995 grobunn for global jihadisme. Senere har særlig opprøret mot det sjia-dominerte regimet i Irak og borgerkrigen i Syria gitt næring til jihadismen i Midtøsten, herunder framveksten av de to toneangivende grupperingene Jabhat al-Nusra (Syria) og Den islamske stat (Irak). Fra Somalia har al-Shahaab rettet angrep mot mål i Kenya, etter å ha tatt kontroll over deler av eget land.
Jihadister kjemper dels mot lokale regimer og motstandere, og for å etablere islamske stater; dels engasjerer de seg i hva som omtales som global jihadisme. Denne innebærer en kampanje rettet særlig mot vestlige samfunn og sionismen – som jihadistene gjerne setter i tospann. Angrep på vestlige mål ble en del av den jihadistiske doktrine etter at al-Qaidas grunnlegger Osama bin Laden satte opp kampen mot USA som viktigere enn motstand mot lokale regimer. Oftere har jihadisme imidlertid bestått av kamp mellom muslimer, særlig i Irak og Syria, og før det under borgerkrigen i Algerie, dels også i de indre stridighetene etter borgerkrigen i Libya, og i Mali.
Jihadister er voldsutøvende islamister, men islamisme innebærer oftest ikke jihadisme; det gjør heller ikke det såkalte radikale, militante eller politiske islam. Særlig etter frammarsjen til ISIL/IS i Irak i 2014 har toneangivende muslimske skriftlærde tatt avstand fra både den religiøse fortolkning og voldelige praksis til jihadistene.