Utilitarisme, etisk teori som gjør det å maksimere velferd, for individet eller for samfunnet, til moralens grunnprinsipp.
Den moderne utilitarismen ble utformet av de britiske filosofene Jeremy Bentham og John Stuart Mill på 1800-tallet under slagordet «størst mulig lykke for det størst mulige antall». Utilitarismen er det klassiske eksempelet på en formålsrettet etikk.
Utfordringer
Teorien støter imidlertid på betydelige vanskeligheter. Det første problemet er hva slags velferd, det er snakk om. Om velferd defineres som lyst, blir utilitarismen hedonisme; hvis velferd er lykke i aristotelisk forstand, får vi eudaimonisme.
Et annet problem gjelder målingen og sammenligningen av mengder av velferd. Det gjelder enten velferd forstås som lykke, lyst eller nytte.
Til sist synes utilitarismen å komme i strid med vårt rettferdighetsbegrep. Utilitarismen kan gjøre det til en moralsk plikt å straffe uskyldige mennesker, hvis dette maksimerer den totale velferden. Dette oppfatter mange som urettferdig.
Negativ utilitarisme
Mens den positive utilitarismen handler om å maksimere velferd, gjør den negative utilitarismen det til en primær moralsk plikt å minske nød og lidelse. Denne formen for utilitarisme unnslipper noe av kritikken rettet mot den positive formen.
Kritikere vil innvende at det er en «fattigere» utgave, i tillegg til at den har noen av de samme svakheter som den opprinnelige versjon av utilitarismen. For eksempel vil en kritiker kunne si at velferds- og nyttehensyn er viktige, men at de er ikke de eneste hensyn vi har å ta når vi vil handle moralsk forsvarlig. Å se bort fra hvordan velferd og nytte er fordelt i samfunnet er moralsk uforsvarlig hvis vi føyer oss etter rettferdighetens krav.
Handlings- og regelutilitarisme
Et skille av nyere dato mellom handlingsutilitarisme og regelutilitarisme kan i noen grad svekke innvendingene mot utilitarismen som etisk teori.
Handlingsutilitarismen vil ta stilling til en handlings riktighet ved å vurdere de konsekvenser denne bestemte handlingen vil ha.
Regelutilitarismen derimot, sier at en handlings moralske verdi avhenger av om handlingen er i samsvar med et normsystem som det i sin allmennhet er velferdsfremmende («nyttig») å etterleve. For eksempel kan det være velferdsfremmende om folk betaler sin skatt med glede, selv om det i teorien kan være velferdsfremmende for noen å ikke betale skatt i det enkelte tilfelle. Dermed tvinges vi også til å vurdere konsekvensene av de normer eller regler som er eller kan bli innført, ved lovgivning eller på annen måte.
Motstandere av utilitarismen begrunner ofte moralen i en pliktorientert etikk. Den mest kjente representanten for pliktetikken er Immanuel Kant. Hans grunnprinsipp er det kategoriske imperativ.
Anbefalte lenker
- Utilitarismens historie på Stanford Encyclopedia of Philosophy (engelsk)
- Konsekvensialisme på Stanford Encyclopedia of Philosophy (engelsk)