Panislamisme, betegnelse for en politisk bevegelse på 1800-tallet som arbeidet for en fornyelse av islam gjennom samling av alle muslimer under en kalif, slik som i den eldste tiden, og bekjempe sekterismen. Bevegelsen var dessuten en reaksjon mot de kristne europeiske stormakters imperialisme.
Som panislamismens opphavsmann regnes oftest Jamaladdin al-Afghani (1839–97). Den tyrkiske sultan Abd al-Hamid 2 (1876–1909) brukte panislamismen som begrunnelse for sitt krav på lederskapet innen den islamske verden, men han ble styrtet av den ungtyrkiske bevegelse, og kalifatet ble avskaffet 1924.
Den arabiske nasjonalismen trengte i den følgende tid den egentlige panislamismen i bakgrunnen. Panislamismens ideer spilte imidlertid en rolle under avviklingen av det britiske kolonistyret i Sør-Asia, blant pakistanske intellektuelle var panislamismen særlig levende – i denne sammenheng ofte kalt neo-panislamisme.
I den arabiske verden er panislamisme fortsatt en av flere religiøst-politiske tankestrømninger.