I snever forstand brukes ordet fascisme om den politiske bevegelse som, under ledelse av Benito Mussolini, oppstod i Italia i årene under og etter første verdenskrig, og som satt med makten i landet fra 1922 til 1943.
Mer generelt betegner fascisme politiske ideologier som legger sterk vekt på nasjonens betydning og enhet, på et autoritært, førerbasert og diktatorisk styre innad, samt en imperialistisk holdning utad. I noen sammenhenger brukes termen "fascisme" i en utvidet forstand, som en samlebetegnelse som i tillegg til den italienske fascismen i mellomkrigstiden også inkluderer nazismen i Tyskland, samt ulike høyrautoritære regimer i Sør-Europa og Latin-Amerika etter 1945.
Betegnelsen er avledet av fasci, det italienske ordet for sammenslutning eller forbund. Mussolini og hans tilhengere dannet i starten kampforbund med navn fasci di combattimento.Betegnelsen har sammenheng med det romerske fasces, som betegner et sammenbundet knippe av tynne trestokker med en øks i midten, som i den romerske republikken ble brukt av konsulene som symbol på deres egen og statens autoritet. Fascistene brukte dette fasces-symbolet som et tegn på autoritet og samhold. Det samme symbolet har også vært brukt i andre sammenhenger som et symbol på statlig autoritet, blant annet i emblemene til det norske politiet.
Den italienske fascismens ideologi og samfunnssyn
De fascistiske ideologer, som for eksempel Giovanni Gentile, Alfredo Rocco og Mussolini selv, forstod samfunnet på en på samme tid organisk og sosialdarwinistisk måte.
Individene kan i følge dem ikke forståes uavhengig av samfunnet. Mennesker får bare plass og mening gjennom sin rolle i det større samfunnsfellesskapet, og spesielt det nasjonale fellesskapet. Dette kaller man gjerne det organiske sammfunnssyn.
Samfunnet utvikler seg gjennom kamp, også som en kamp nasjoner imellom. Den sterkeste overlever, og fortjener derfor å overleve. Dette er tankegods som kan finnes i sosialdarwinismen, og bygger på en misforstått anvendelse av Charles Darwins utviklingslære på samfunnsnivå.
Ser man det organiske og det sosialdarwinistiske i sammenheng, får man det fascistiske syn på at den nasjonen som, gjennom staten, skal overleve, må mobilisere alle til felles og samstemt innsats. Statens oppgave er derfor å omdanne ulike organisasjoner og samfunnsklasser til deler av et altomfattende fellesskap.
Målet var dannelsen av en korporativ stat, der ulike bransjer samarbeidet om å styrke staten og det nasjonale fellesskapet. Individuelle borgere skulle underordnes dette fellesskapet, og det skulle derfor ikke lenger være behov for en klassekamp mellom arbeidere og kapitaleiere. Ved at arbeidstakere og arbeidsgivere var organisert i de samme korporasjoner, skulle deres samfunnsmessige rolle bli tydeligere for dem og klassemotsetningene mindre fremtredende.
Videre het det seg at dersom nasjonen skulle bli sterk, kunne den ikke tillate at den enkelte borger var fri og utviklet seg utenfor eller på tvers av nasjonen, eller at det oppstod fellesskap som bare omfattet deler av nasjonen. Staten måtte dermed være villig til å bruke makt overfor sine borgere på et hvert område. Staten kunne heller ikke være en arena for uenighet eller debatt, og måtte derfor være styrt av én samlende fører eller diktator.
Positiv og engasjert oppslutning om staten og dens ledere kan imidlertid ikke skapes utelukkende gjennom bruk av makt og skremsler. De italienske fascistiske teoretikere la derfor vekt på den nasjonale kultur, på åndelige verdier og på bruk av myter, symboler, massemønstringer og annet som kunne skape nasjonal begeistring og en følelse av fellesskap.
Mussolini var i tillegg en av svært få som brukte betegnelsen "totalitær" som en positivt ladet betegnelse på sitt eget samfunnssyn. Mens andre statsledere som har blitt omtalt som totalitære har avvist denne betegnelsen, omfavnet altså Mussolini denne betegenelsen som en beskrivelse av sitt eget styre.
Fascismen i Italia
Historisk har det i Italia, med landets fortid som antikkens stormakt, vært grobunn for nasjonal stolthet og selvhevdelse.
På 1800-tallet opplevde den italienske intelligentsiaen og borgerskapet at landets samling ble sterkt forsinket og preget av nasjonal og sosial ydmykelse. Dette skyldtes både indre splittelse og ytre intervensjon og okkupasjon; Østerrike-Ungarn styrte i nordøst helt til samlingen.
Flere andre store nasjoner i Europa, som Storbritannia, Frankrike og til dels Spania, og mange mindre nasjoner, som Sveits, Nederland, Sverige og Danmark, ble territorielt konsolidert før, eller iallfall ved, freden i Westfalen i 1648. Det gjorde at de kunne håndtere moderniserings-, demokratiserings- og omfordelingsprosessene etter tur.
Italia, som Tyskland, ble derimot ikke samlet før i 1870–71, og da med utgangspunkt i den nordvestlige periferien (Sardinia-Piemonte), på et tidspunkt da så vel moderniserings- som demokratiserings- og omfordelingspresset var sterkt nærværende.
Gapet mellom forventninger og virkelighet ble stort for den nye sårbare staten, og de indre og ytre spenningene dette førte til gav grobunn for aggressive misnøyebevegelser, som for eksempel fascismen.
I hele perioden fra samlingen og frem til første verdenskrig led den nye staten nederlag. Utenriks ble den ydmyket da Frankrike kom italienerne i forkjøpet og tok Tunisia i 1881, videre da den italienske hæren led et knusende nederlag ved slaget i Adua i Abyssinia i 1896 og ikke minst da den, til tross for alliansen med de allierte seierherrer, ikke fikk sine noe overambisiøse territorielle krav oppfylt etter første verdenskrig.
Innenriks skjedde det til dels en rask utvikling, analfabetismen gikk ned fra 75 prosent i 1861 til 25 prosent i 1914 og industriutviklingen skjøt fart, særlig i nord.
Forventningene steg imidlertid raskere enn evnen til å tilfredsstille dem. Resultatet ble dramatiske handelsunderskudd og finansielle, sosiale og økonomiske kriser.
På toppen av det hele ble staten belastet med en ødeleggende konflikt med kirken. Pavestaten ble invadert i 1870 og paven brøt med staten, et brudd som skulle vare helt til 1929.
Ydmykelsene og problemene undergravde etter hvert den nye statens autoritet. Denne autoritet ble ytterligere svekket ved at den hardt pressede stat i stigende grad ble preget av indre splid og til dels korrupsjon. Politikerne ble mer opptatt av å beholde sine posisjoner enn av å styre landet. Demoraliseringen var til slutt kommet så langt at Mussolini fikk lett spillerom.
Etter første verdenskrigs slutt i 1918 tiltok problemene, med massiv sosial uro som resultat. Arbeiderne forsøkte å okkupere bedrifter, og de besittende klasser fryktet revolusjon og sosialisme.
Regjeringen stod som avmektig tilskuer til utviklingen. Den hadde helt tapt sin autoritet. Arbeiderne klarte imidlertid ikke å utnytte regjeringens avmektighet. Fascistene tok, etter først å ha støttet arbeiderne, ledelsen i kampen mot sosialistene og vendte seg så mot den svekkede statsmakten.
I oktober 1922 arrangerte de en væpnet «marsj mot Roma», en marsj som resulterte i at Benito Mussolini ble utnevnt til statsminister. Han ble sittende ved makten til 1943.
Det fascistiske partiet, I Fasci Italiani di Combattimento, ble dannet etter initiativ av Mussolini i Milano i 1919. Partiet stod opprinnelig klart til venstre og konkurrerte med sosialistpartiet om stemmene, men i motsetning til sosialistene la fascistene stor vekt på nasjonale verdier. De hadde aktivt støttet Italias krigsdeltagelse og henvendte seg ikke minst til hjemvendte soldater.
Fascistenes opprinnelige radikalisme har blant annet sammenheng med at Mussolini kom fra et revolusjonært arbeidermiljø. Etter noen år som lærerskoleelev drog han til Sveits hvor han både var kroppsarbeider og student. I Sveits kom han inn i et radikalt intellektuelt miljø.
Her traff han blant andre Georges Sorel og ble sterkt påvirket av hans tanker om den politiske myte som grunnlag for å fremkalle revolusjonær handling. Han ble også i denne perioden påvirket av syndikalistisk tenkning. Etter at han kom hjem, ble han en periode redaktør for sosialistenes hovedorgan, Avanti.
Da Mussolini overtok som regjeringssjef i 1922, fikk han bare fire fascister med seg i regjeringen. Gjennom behendig manøvrering i regjeringen og deputertkammeret, kombinert med trusler om terror og også faktisk terror, bygde han raskt ut sin posisjon.
Etter at han hadde fått drevet igjennom en endring i valgloven, som innebar at det største partiet skulle ha to tredjedeler av plassene i deputertkammeret, vant fascistpartiet valget i 1924. I januar 1925 erklærte han diktatur.
Politikken ble etter hvert lagt over mot høyre, blant annet slik at privat eiendomsrett ble godtatt – dog med den begrensning at staten kunne gripe inn når retten ikke ble ivaretatt på en skikkelig måte.
Gradvis forsøkte fascistene også å organisere samfunnet langs korporative linjer, det vil si med utgangspunkt i organer sammensatt av både arbeidstagere og arbeidsgivere innen de ulike næringene.
I 1938 ble således deputertkammeret erstattet med et korporasjonskammer, bestående av representanter for fascistene og de ulike korporasjoner.
Partiets kontroll med samfunnet ble gradvis bygd ut og gjort mer og mer totalitær. Den såkalte Lateranoverenskomsten med paven i 1929, representerte imidlertid en begrensning i dette henseende.
Fascistene inntok utad en aggressivt nasjonalistisk holdning, noe som kom til uttrykk i politikken overfor Albania og Libya og ikke minst krigen mot Etiopia og støtten til Franco under den spanske borgerkrigen.
I 1930-årene rustet Italia opp, men opprustningen og de militære eventyrene var i overkant av hva den skjøre italienske økonomien kunne tåle. Dette kom dramatisk til uttrykk da Mussolini i juni 1940 gikk inn i andre verdenskrig på Tysklands side.
Italia led nederlag på slagmarken og måtte ha støtte fra Tyskland. Tyskerne stasjonerte også tropper i Italia og gjorde i realiteten Italia, på en ydmykende måte, til en tysk satellitt.
I juli 1943 ble Mussolini avsatt av kongen og arrestert. Han ble befridd av tyskerne og ledet til april 1945 en fascistisk republikk med sete i byen Salò ved Gardasjøen. Under Salòrepublikken utviklet fascistene planer for en mer ekte og «ren» fascisme, det vil si en fascisme uten kompromisser med kirken, kapitalismen og kongedømmet, planer som aldri ble realisert.
Etter krigen har fascismen, via partiet Movimento Sociale Italiano-Destra Nazionale (MSI-DN) dannet i 1946, i perioder spilt en viss rolle i italiensk politikk.
Partiet satt endog, nå under navnet Alleanza Nazionale (AN), 1994–95 i regjeringen til Silvio Berlusconi. ANs politikk er imidlertid relativt moderat sammenlignet med de opprinnelige fascistenes samfunnssyn.
Fascistene kom til makten fordi Italia var ydmyket. Innad var nasjonen splittet og hang etter i økonomisk og teknisk utvikling. Utad var den svak og led stadig nederlag. Fascistene gav makthaverne skylden og fikk etter hvert borgerne med seg i den oppfatningen. De fikk også borgerne til å tro at de selv kunne gjøre Italia sterkt, og slik bevise landets rett til å spille en prominent rolle i verden.
At fascistene mislyktes, både innad og utad, kan man se på som et ironisk uttrykk for at de også selv var en del av det Italia de så på som svakt. Det var ikke bare makthaverne som hadde sviktet før; problemene stakk dypere, og de gjaldt Italia.
Når fascistene, og Italia, til slutt led nederlag, var det både forståelig og fortjent. Fascismens test, anvendt på dens egen, italienske praksis, førte til nederlag. I denne sammenheng kan det også være relevant å se fascistenes nye styrke i italiensk politikk som et moderne uttrykk for de spenninger Italia fortsatt opplever mellom ambisjoner og resultater.
Anbefalt lenke
Forslag til videre lesning
- Dahl, Ottar: Fra konsens til katastrofe: Kapitler av fascismens historie i Italia. Oslo: Universitetsforlaget, 1996. (bokhylla.no)
- Dahl, Ottar: Syndicalism, fascism and Post-Fascism in Italy 1900-1950. Oslo: Solum, 1999. (bokhylla.no)
- Griffin, Roger: The Nature of Fascism. London: Routledge, 1993.
- Griffin, Roger: Fascism and Modernism: The Sense of a Beginning under Mussolini and Hitler. Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2007.
- Payne, Stanley G.: A History of Fascism 1914-1945. London: Routledge, 1996.