Fascisme, politiske ideologier som legger sterk vekt på nasjonens betydning og enhet, på et autoritært, førerbasert og diktatorisk styre innad, samt en imperialistisk holdning utad.
I en slik forstand, er fascismen en samlebetegnelse som i tillegg til den italienske fascismen i mellomkrigstiden også inkluderer nazismen i Tyskland, samt ulike høyrautoritære regimer i Sør-Europa og Latin-Amerika etter 1945.
I snever forstand brukes ordet fascisme om den politiske bevegelse som, under ledelse av Benito Mussolini, oppstod i Italia i årene under og etter første verdenskrig, og som satt med makten i landet fra 1922 til 1943.
Les artikkelen om fascismen i Italia om du er interessert i det.
Fascismens ideologi og samfunnssyn
De fascistiske ideologer forstod samfunnet på en organisk og sosialdarwinistisk måte. Noen av de mer kjente ideologene var Giovanni Gentile, Alfredo Rocco og Mussolini selv.
Individene kan i følge dem ikke forståes uavhengig av samfunnet. Mennesker får bare plass og mening gjennom sin rolle i det større samfunnsfellesskapet, og spesielt det nasjonale fellesskapet. Dette kaller man gjerne det organiske sammfunnssyn.
Samfunnet utvikler seg gjennom kamp, også som en kamp nasjoner imellom. Den sterkeste overlever, og fortjener derfor å overleve. Dette er tankegods som kan finnes i sosialdarwinismen, og bygger på en misforstått anvendelse av Charles Darwins utviklingslære på samfunnsnivå.
Ser man det organiske og det sosialdarwinistiske i sammenheng, får man det fascistiske syn på at den nasjonen som, gjennom staten, skal overleve, må mobilisere alle til felles og samstemt innsats. Statens oppgave er derfor å omdanne ulike organisasjoner og samfunnsklasser til deler av et altomfattende fellesskap.
Målet var dannelsen av en korporativ stat, der ulike bransjer samarbeidet om å styrke staten og det nasjonale fellesskapet. Individuelle borgere skulle underordnes dette fellesskapet, og det skulle derfor ikke lenger være behov for en klassekamp mellom arbeidere og kapitaleiere. Ved at arbeidstakere og arbeidsgivere var organisert i de samme korporasjoner, skulle deres samfunnsmessige rolle bli tydeligere for dem og klassemotsetningene mindre fremtredende.
Videre het det seg at dersom nasjonen skulle bli sterk, kunne den ikke tillate at den enkelte borger var fri og utviklet seg utenfor eller på tvers av nasjonen, eller at det oppstod fellesskap som bare omfattet deler av nasjonen. Staten måtte dermed være villig til å bruke makt overfor sine borgere på et hvert område. Staten kunne heller ikke være en arena for uenighet eller debatt, og måtte derfor være styrt av én samlende fører eller diktator.
Positiv og engasjert oppslutning om staten og dens ledere kan imidlertid ikke skapes utelukkende gjennom bruk av makt og skremsler. De italienske fascistiske teoretikere la derfor vekt på den nasjonale kultur, på åndelige verdier og på bruk av myter, symboler, massemønstringer og annet som kunne skape nasjonal begeistring og en følelse av fellesskap.
Mussolini var i tillegg en av svært få som brukte betegnelsen "totalitær" som en positivt ladet betegnelse på sitt eget samfunnssyn. Mens andre statsledere som har blitt omtalt som totalitære har avvist denne betegnelsen, omfavnet altså Mussolini denne betegenelsen som en beskrivelse av sitt eget styre.
Ordets opprinnelse og betydning
Betegnelsen er avledet av fasci, det italienske ordet for sammenslutning eller forbund. Mussolini og hans tilhengere dannet i starten kampforbund med navn fasci di combattimento.
Betegnelsen har sammenheng med det romerske fasces, som betegner et sammenbundet knippe av tynne trestokker med en øks i midten, som i den romerske republikken ble brukt av konsulene som symbol på deres egen og statens autoritet.
Fascistene brukte dette fasces-symbolet som et tegn på autoritet og samhold. Det samme symbolet har også vært brukt i andre sammenhenger som et symbol på statlig autoritet, blant annet i emblemene til det norske politiet.
Videre lesning
Anbefalt lenke
Anbefalt litteratur
- Dahl, Ottar: Fra konsens til katastrofe: Kapitler av fascismens historie i Italia. Oslo: Universitetsforlaget, 1996. (bokhylla.no)
- Dahl, Ottar: Syndicalism, fascism and Post-Fascism in Italy 1900-1950. Oslo: Solum, 1999. (bokhylla.no)
- Griffin, Roger: The Nature of Fascism. London: Routledge, 1993.
- Griffin, Roger: Fascism and Modernism: The Sense of a Beginning under Mussolini and Hitler. Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2007.
- Payne, Stanley G.: A History of Fascism 1914-1945. London: Routledge, 1996.