Navnet Svalbard stammer fra 1194. De islandske annaler for dette år nevner i litt forskjellige varianter Svalbarði fundinn, og i Landnámabók fra 1200-tallet står det at det er fire døgns seilas fra Langanes på nordsiden av Island til Svalbard nord i havsbotn. Om området det her refereres til er identisk med en del av det vi kaller Svalbard i dag, er vanskelig å si. I hvert fall er det intet som tyder på at nederlenderen Willem Barentsz kjente til øyene da han oppdaget Svalbard i 1596. Han kalte landet han kom til for Spitsbergen, etter de spisse, forrevne tinder han så.
Først da engelskmannen Henry Hudson kom til Svalbard i 1607 ble man oppmerksom på de fangstmuligheter som forelå. I de følgende år blomstret det opp en livlig fangstvirksomhet. Både engelske, nederlandske, tyske, franske, danske og norske fartøyer deltok i fangsten, og suverenitetsspørsmålet ble etter hvert brennende. Det var flere ganger væpnede stammenstøt mellom fartøyer fra de forskjellige land. Christian 4, konge av Danmark og Norge, hevdet at Svalbard geografisk sett måtte regnes som en del av det gamle norske skattland Grønland, og at Norge siden gammel tid hadde overhøyhet over hele Nordishavet. Det ble imidlertid ingen avgjørelse på spørsmålet, og da fangsten etter hvert viste seg ulønnsom, mistet suverenitetsspørsmålet sin aktualitet.
Etter hvalfangerne kom pelsjegerne. Russiske pelsjegere overvintret på Svalbard fra 1715, men deres fangstvirksomhet ebbet ut rundt 1850. Norske selfangstskuter og overvintringsekspedisjoner fortsatte imidlertid fangstvirksomheten. De første norske fangstekspedisjonene kom til Svalbard omkring 1790, men fangsten kom først for alvor i gang rundt 50 år senere.
Da den regulære kulldriften tok til omkring 1905, ble suverenitetsspørsmålet igjen aktuelt. Spitsbergen-konferansene i 1910, 1912 og 1914 klarte ikke å løse problemet, men ved fredsslutningen etter den første verdenskrig ble saken omsider ordnet, og ved Paristraktaten (Svalbardtraktaten) av 9. februar 1920 ble overhøyheten over Svalbard tilkjent Norge. Suvereniteten ble imidlertid ikke overtatt før 14. august 1925. Det hadde bl.a. sammenheng med vanskene ved å bringe orden i anneksjonskravene. Av 74 anmeldte eiendomskrav ble 40 godkjent, fordelt på 17 selskaper og privatpersoner. Disse var på i alt 4223 km2, og innehaverne av disse såkalte «traktateiendommer» ble sikret visse begunstigelser. Etter hvert er imidlertid en rekke av de traktateiendommene som var på fremmede hender innløst eller oppkjøpt av Norge, og det er bare Russland som har opprettholdt sine gruveinteresser.
Norges overhøyhet er underlagt visse begrensende bestemmelser. Således skal alle nasjoner som har undertegnet Svalbardtraktaten være garantert lik behandling når det gjelder økonomisk virksomhet på øygruppen. Videre er Svalbard å betrakte som demilitarisert område.
Den annen verdenskrig brakte store forandringer på Svalbard. Gruveanleggene ble satt ut av drift sommeren 1941 og befolkningen evakuert, russerne til Arkhangelsk , nordmennene til Skottland. Våren 1942 ble det fra Storbritannia sendt en norsk militærstyrke til Svalbard for å hindre opprettelse av tyske baser der. Tyskerne hadde da alt opprettet meteorologiske stasjoner i området. De hadde også en mindre styrke i Longyearbyen, men denne ble evakuert med fly i juli 1942. I september 1943 foretok tyskerne et større raid mot Svalbard bl.a. med slagskipene Tirpitz og Scharnhorst . Barentsburg, Longyearbyen og Grumantbyen ble nærmest fullstendig rasert. Sommeren 1944 ødela en tysk ubåt hele bebyggelsen ved Sveagruva. Høsten 1944 satte russerne frem krav om revisjon av Svalbardtraktaten. De hevdet at Bjørnøya, før Svalbardtraktaten ble inngått, hadde vært ansett som russisk territorium, og foreslo at Norge avstod Bjørnøya til Sovjetunionen, og at Spitsbergen-øygruppen ble forvaltet som et russisk-norsk fellesområde. Under forhandlinger vinteren 1944–45 oppgav russerne kravet på Bjørnøya, men fastholdt kravet om felles norsk-russiske befestninger på Svalbard. Ved krigens slutt ble forhandlingene foreløpig stilt i bero, men høsten 1946 brakte atter utenriksminister Molotov spørsmålet på bane, og i 1947 ble saken behandlet av Stortinget , som fant at det ikke var forenlig med norsk utenrikspolitikk å føre forhandlinger om militært forsvar av norsk territorium. Spørsmålet ble siden ikke tatt opp av sovjetregjeringen. Da NATOs Nordatlantiske kommando ble opprettet (1949), kom Svalbard på nytt i søkelyset, fordi Norges medlemskap i NATO medførte at øverstkommanderende for den Nordatlantiske region under krig ville være ansvarlig for sikringen av norsk territorium innenfor regionen, bl.a. Svalbard og Jan Mayen . Sovjetunionen protesterte og hevdet at dette var i strid med Svalbardtraktaten. Den norske regjering svarte at Svalbard var nøytralt område, og at NATO bare ville gripe inn hvis demilitariseringsbestemmelsene ble krenket.
Det kom siden under den kalde krigen ikke til alvorlige konflikter om Svalbard. For å understreke den norske suvereniteten, er det investert betydelige midler i øygruppen. Den videre utviklingen på Svalbard er det nærmere redegjort for i avsnittet ovenfor, om næringslivet.
Kort historisk oversikt
| 1596 | Nederlenderen Willem Barentsz oppdager Svalbard |
|---|---|
| 1607 | Fangstvirksomheten tar til |
| 1790 | Første norske fangstekspedisjoner til Svalbard |
| 1827 | Første norske vitenskapelige ekspedisjon utført av geologen B. M. Keilhau |
| 1905 | Regulær kulldrift tar til |
| 1916 | Kings Bay Kull Compani etableres i Ny-Ålesund. Store Norske Spitsbergen Kullkompani i Longyearbyen grunnlegges |
| 1920 | Overhøyheten over Svalbard tilkjent Norge (Svalbardtraktaten) |
| 1925 | Norsk suverenitet formelt overtatt |
| 1943 | Barentsburg, Longyearbyen og Grumantbyen ødelagt av tyskerne |
| 1962 | Kings Bay-ulykken medførte regjeringsskifte 1963 |
| 1963 | Første leteboring etter petroleum |
| 1973 | Tre nasjonalparker opprettet |
| 1993 | Universitetstudiene på Svalbard opprettes (UNIS) |
| 1996 | 140 mennesker omkommer da et russisk fly styrter under innflygningen til Longyearbyen |
| 1997 | 23 mennesker omkommer i kullgruveeksplosjon i Barentsburg |
| 1998 | Kullgruvedriften i Pyramiden avvikles |
| 2001 | Ordinær drift i Sveagruven |
| 2003 | Tre nasjonalparker opprettet |
| 2005 | Nasjonalpark opprettet. Brann i Sveagruven, driftsstans i 8 måneder |