Initialsprengstoffer, (av initial), primære sprengstoffer, gruppe høyeksplosiver som er særlig følsomme for varme, slag eller friksjon, og der den kjemiske omsetningen svært raskt går over til detonasjon. Da de inneholder lite eller ikke noe oksygen, betyr dannelsesvarmen (se termokjemi) mye for energiutviklingen. Eksplosjonsvarmen ligger under halvparten av den for eksempelvis trinol (TNT). Detonasjonshastigheten er lav, stort sett under 5 km/s, og gassdannelsen er også liten. Selv om de er svake sprengstoffer, har de likevel en viktig egenskap. Ved hjelp av små mengder initialsprengstoff, vanligvis under 250 mg, kan man innlede (initiere) detonasjon i alminnelige høyeksplosiver (sekundære sprengstoffer). Initialsprengstoffer brukes derfor i initieringsmidler som sprenghetter og brannrør. Sprengstoffene fremstilles i form av små krystallinske korn som ved bruk presses til et legeme, gjerne med en beskyttende metallhylse. På grunn av følsomheten oppbevares kornene helst under vann.
De viktigste initialsprengstoffene er tungmetallsalter. Kvikksølvfulminat (Hg(OCN)2) er det eldste. Da kvikksølv er relativt edelt, vil det etter hvert skilles ut som metall og svekke sprengstoffet. Kvikksølv vil også tære bort en aluminiumshylse. Fulminatet er derfor blitt erstattet av blyazid (Pb(N3)2), som dessuten er litt kraftigere. Blyazid brukes som regel sammen med blystyfnat (PbC6HO2(NO2)3), som har en noe svak initieringsevne, men til gjengjeld er svært varmefølsomt.