Engelskmannen Quentin Skinner regnes i dag for en av de fremste moderne idéhistorikere. Han og newzealanderen John Pocock utgjør de mest kjente representantene for den såkalte Cambridgeskolen i denne disiplinen.
Skinner har bidratt betydelig både forskningsmetodisk og substansielt, særskilt innen politisk idéhistorie. Særlig har han kommet med nye bidrag på 1500- og 1600-tallets politiske tenkning.
I de senere år har Skinner bidratt mye til å løfte fram republikanisme som politisk teori og det han kaller et tredje frihetsbegrep.
I 2013 ble Skinner æresdoktor ved Universitetet i Oslo.
Metodekritikk
Skinner gjorde seg først bemerket rundt 1970 med en rekke artikler som både var svært kritiske til det han fremstilte som gjengs idé- og filosofihistorie, særlig innen den politiske tenkningens historie.
Dette er en kritikk som har hatt stor gjennomslagskraft, og som nå er blitt betegnet som den nye lære, selv om man vel kan si at mange av den eldre generasjon av idehistorikere praktiserte en mer historisk tilnærming enn de uttrykte i sine teorier.
Samtidig utarbeidet han viktige trekk i en ny metode i slik forskning. I denne sammenheng trakk han mye på utviklingen av nye former for språkteorier i moderne analytisk filosofi, særlig den såkalte talehandlingsteorien, knyttet til den engelske filosofen John Austin.
Det ville imidlertid være en stor misforståelse å se på Skinner som en forsker som først og fremst bringer filosofiske teorier inn i historievitenskapen. Språkfilosofien er for ham et redskap for historiske studier, selv er han først og fremst historiker.
Som kommentatoren John Dunn har sagt, representerer Skinner og Pocock et opprør innen engelskspråklig idéhistorie. De fører en tofrontskrig mot en positivistisk historieteori som ikke aksepterer utforskningen av politiske teorier og ideer som en del av historievitenskapen og mot en ahistorisk metode i idéhistorien.
Ahistorisk metode
Kritikken av den ahistoriske metoden rettet seg først og fremst mot tendensen til å gå ut fra at alle vesentlige tenkere har vært opptatt av de samme problemene, ofte kalt de evige problemer og dannet seg ulike oppfatninger om dem.
Svært ofte tar dette form av at man går ut fra at den stat det er snakk om, i antikken som i dag, er grunnleggende den samme form for politisk organisering.
Denne tendensen er ahistorisk, hevder Skinner, og det i dobbelt forstand: Politiske tenkere opp gjennom historien har for det første vært opptatt av svært ulike tema, alt etter hvilken type stat de levde i. For det andre er ofte «de evige problemer» de problemene som er tilstede i idéhistorikerens egen samtid og som deretter presses ned på fortiden.
Slik oppstår det to hovedanklager mot den tradisjonelle idé- eller filosofihistorien. Den første er anklagen om anakronisme, fortidens tenkere ble tilskrevet oppfatninger om tema som ganske enkelt ikke forelå på deres tid og som de ikke hadde begreper for å forestille seg.
Den andre er anklagen om at de intellektuelle tema eller ideer tingliggjøres, det finnes én versjon av ulike ideer, som er den rette eller fullstendige, og ulike tenkere får karakter alt ettersom de uttrykker denne versjonen av ideen eller ikke. Men kanskje var de opptatt av helt andre tema.
En språklig vending
Den positive delen av Skinners metodologiske fornyelse ligger i en vending mot det vi kan kalle de politiske teoretikernes språk. Språk betyr her først og fremst de begrepssett, de språklige ressurser de ulike tenkere i ulike perioder hadde til å formulere teorier og trekke distinksjoner, hva de kunne tenke si og uttrykke, og dermed tenke ut fra sine teoretiske forutsetninger.
Språk i denne betydning erstatter langt på vei de gamle begrep om ismer, skoler og tradisjoner. Det blir derfor lagt en helt annen vekt enn før på hva de ulike tenkere mente å uttrykke, hvilke intensjoner som kommer til uttrykk i deres tekster.
Det er her Austins talehandlingsteori kommer inn, nå brukt som en fortolkningsteori. Idéhistorikeren må spørre: Hva gjør forfatteren i denne teksten, hva vil han uttrykke, er vedkommende på ulike punkt ironisk eller ikke, opptatt av å legitimere eller delegitimere en bestemt teori?
Debattens betydning
Et annet metodologisk slagord som Skinner har brakt frem, er kontekst. Tekster må leses, settes inn i deres historiske kontekst. Kontekst hos Skinner betyr ikke i første omgang tradisjonen en tenker står i, eller opprinnelsen til denne tenkingen, men debattsituasjonen, altså den debatten i forfatterens egen samtid som vedkommende, mer eller mindre polemisk, grep inn og bidro til.
Dette fører selvsagt til en klar konsentrasjon om den enkelte forfatter og det enkelte verk. Skinner kaller selv sin fremgangsmåte «pointillistisk». Han benekter å ha noen teori om forholdet mellom endring av politiske teorier og oppståelsen av nye begrep og endringer av sosiale forhold.
Men det ville være galt å si at han bare er opptatt av teoretiske debatter. Kampen om å gjøre begreper og teorier legitime eller illegitime er for ham et praktisk anliggende, en del av det politiske liv. Spørsmålet om graden av kontinuitet i den politiske tenkning historie, blir slik et rent empirisk spørsmål.
Dette prosjektet har ikke gått fri for innvendinger. Skinner er blant annet blitt anklaget for å bli utilsiktet museal, de store tenkere reduseres til debattene på sin tid, men hva har de da å si oss, i en senere periode?
Skinners svar på dette synes delvis å være at vi må holde opp å tro at vi kan lese svar på vår tids spørsmål ut av idéhistorien, dels at vi ikke skal lete etter de kjente problemene og teoriene i historien. De bidrag den historiske forskning gir på dette felt er tvert om å finne de teorier og begreper som ufortjent er blitt glemt og som det kan være bryet verd å ta opp igjen.
Skinners egen forskning
Skinners egen forskning har først og fremst vært rettet mot 1500-tallet og 1600-tallets politiske idéhistorie. De forfattere han særlig har vært opptatt av, og i overensstemmelse med sin teori søkt å sette i deres egen historiske kontekst, er Machiavelli og Hobbes.
Særlig i forbindelse med Hobbes har han utarbeidet hva han kaller det moderne statsbegrep: At staten verken oppfattes som en fyrstes personlige maktområde eller en geografisk enhet under en samlet makt, men som en institusjon, noe helt avpersonalisert, som en kunstig skapt enhet.
Videre har han vært svært opptatt av den retoriske tradisjon i renessansen og utover 1600-tallet.
Republikanismen og frihetsbegrepet
I den senere tid har Skinner knyttet sitt arbeid, både som historiker og som politisk teoretiker, med den republikanske tradisjonen og da særlig dens frihetsbegrep.
Debatten om frihetsbegrep har siden 1970-årene vært dominert av den engelske idéhistorikeren Isaiah Berlins skille mellom frihet i negativ og i positiv forstand.
Negativ frihet betyr frihet fra hindringer for handling. Positiv frihet betyr å virkeliggjøre sine grunnleggende oppfatninger av hvordan man vil leve sitt liv, forme sin egen eksistens. Positiv frihet kan altså forstås som en form for selvrealisering. Det er noe man gjør, ikke bare noe man har.
Skinner benekter at dette skillet i det hele tatt er brukelig som en historisk oversikt over ulike frihetsteorier. Den republikanske teorien bygget på et selvstendig frihetsbegrep, hentet fra romerretten. Den frie avgrenses fra slaven, ved å ikke være underkastet noen enkeltpersons (en slaveeiers, en fyrstes eller en fangvokters) tilfeldige makt.
Bare beslutninger som er truffet gjennom prosesser som er begrunnet gjennom en konstitusjon, kan utgjøre legitim makt over, og gi legitime påbud til statsborgerne.
Som politisk teoretiker har Skinner vært opptatt med å vise aktualiteten i denne politiske tradisjonen og særlig å hevde at dette republikanske frihetsbegrepet ikke kan reduseres til eller innlemmes i det tradisjonelle, liberale frihetsbegrep, som er det Berlin kalte frihet i negativ betydning.
Det siste bidrag i Skinners mangesidige og omfattende produksjon er et verk om William Shakespeare, der han oppsporer bruken av en bestemt juridisk retorikk i noen av hans dramaer.
Anbefalt litteratur
- Quentin Skinner, Visions of Politics, (3 Vols) Camb 2002
- Quentin Skinner, Vilkårlig makt, 2009
- Quentin Skinner,Staten og Friheten, 2012