Henrik 2, konge av England fra 1154–89, var eldste sønn av Henrik 1s datter Matilda og Geoffrey Plantagenet, Greve av Anjou. Han var gift med Eleonore av Aquitania, som brakte ham len i Frankrike (Gascogne, Guienne, Poitou). Fra foreldrene hadde han arvet andre franske landsdeler (Maine, Anjou, Normandie), og da han ble engelsk konge etter Stefan i 1154, stod han som en av Europas mektigste fyrster med et rike som strakte seg fra Skottland til Toulouse. Han gjenreiste kongemakten, som var i ferd med å gå i oppløsning, men arbeidet for kontroll over kirken førte ham opp i store vanskeligheter med blant annet erkebiskopen av Canterbury, Thomas Becket. Henrik er også kjent som lovgiver, og han organiserte et rettsvesen som håndhevet lovene og utviklet jurysystemet. På denne måten ble mye av de lokale baronenes makt overført til sentralmakten. Under ham ble de nordlige bystater i Irland erobret og grunnlaget lagt for det engelske herredømme i Irland. I sine senere år møtte Henrik mye motstand, bl.a. fra Filip 2 August av Frankrike og sine egne sønner. Henrik var far til Rikard 1 (Løvehjerte) og Johan uten land.
Versj. 13
Denne versjonen ble publisert av Peter Sigurdson Lunga 8. desember 2014.
Artikkelen endret 77 tegn fra forrige versjon.