Sosiobiologi, vitenskapelig disiplin – utviklet fra etologi – som studerer det biologisk nedarvede grunnlaget for sosial atferd hos dyr, først og fremst insekter, men også hos mennesket.
Det innebærer at menneskets sosiale atferd og kultur ikke bare er et produkt av tradisjoner, ideologier, historiske tilfeldigheter eller manipulering av herskende klasser, men av genetiske anlegg og atferdsmønstre, forankret i menneskets biologiske utrustning.
Disse er fremkommet gjennom biologisk evolusjon og tilhører således menneskeartens biologiske arv.
Ideen er ikke ny, men kan spores tilbake til de greske filosofene. I moderne tid startet debatten med biologen Edward O. Wilsons bok Sociobiology: The New Synthesis fra 1975.
Teorien har blitt sterkt kritisert fra samfunnsvitere, men også biologer som Stephen Jay Gould, til dels for å ikke holde mål vitenskapelig sett – dette gjaldt spesielt den tidlige sosiobiologien.
Debatten har imidlertid også hatt sterke politiske og ideologiske undertoner, ettersom sosiobiologi har blitt assosiert med biologisk determinisme og sosialdarwinisme, det vil si et forsvar av bestående samfunnstrukturer: for eksempel at noen mennesker er biologisk bestemt til å tilhøre arbeiderklassen, eller at kvinner hører hjemme i hjemmet.
Noen har også koblet sosiobiologi med raseteori og eugenikk. De aller fleste sosiobiologene tar sterk avstand fra dette, og forsvarer teorien med at den er deskriptiv, ikke normativ – med andre ord, de vil forstå menneskelig atferd uten å trekke konklusjoner om hva slags atferd eller samfunnsorden som er etisk eller politisk riktig.
Sosiobiologi har utviklet seg mye siden 1970-tallet. Fagfeltet kognitiv psykologi har oppstått i skjæringspunktet mellom sosiobiologi, psykologi og kognitiv vitenskap.