Den romerske retts utvikling faller historisk i to perioder: Den eldste formbundne nasjonal-romerske byrett inntil republikkens siste århundrer (jus civile), og den formfrie, smidige og mer allmennmenneskelige verdensrett, som i keisertiden oppstod gjennom vekselvirkningen mellom romersk og gresk kultur (jus gentium). Den sistnevnte gjaldt opprinnelig bare i forhold til fremmede (peregrini), men kom i utviklingens medfør til å fortrenge jus civile etter som kretsen av romerske borgere ble utvidet og påvirkningen fra andre kulturformer (Hellas og Orienten) gjorde seg sterkere gjeldende. Det er denne romerretten, utformet og kommentert av keisertidens store jurister, som ved å opptas i Justinians lovbok (Corpus juris civilis) har fått så stor betydning for rettsutviklingen og rettsforskningen like til nåtiden, særlig på formuerettens område.
Den eldste rett bestod som i andre primitive samfunn, av uskrevne sedvanerettsregler; deres viktigste innhold ble nedtegnet av decemvirene i tolvtavleloven (451–450 f.Kr.). Utviklingen fortsatte en tid på strengt nasjonal grunn ved folkeforsamlingens lover, plebiscitter og senatbeslutninger, inntil det etter hvert gjennom bypretorens edikter og de juridiske forfatteres jus respondendi (rett til å avgi betenkninger i rettstvister, bindende for dommeren) ble skapt en elastisk, liberal og allmenngyldig rett, sterkt individualistisk anstrøket og særlig egnet til å fremme handel og kapitaldannelse. De klassiske jurister, hvis forfattervirksomhet især har hatt betydning, er Gaius, Papinianus, Ulpianus, Julius Paulus, Celsus og Salvius Julianus. Rettsvitenskapen nådde sitt høydepunkt på 100-tallet e.Kr., og de enkelte forfatteres uttalelser ble til slutt tillagt formell lovskraft (Valentinian 3s sitatlov) etter at de allerede lenge faktisk hadde vært lagt til grunn i praksis. I 129 e.Kr. avskaffet keiser Hadrian pretors lovgivningsmyndighet, og senere gikk det tilbake med rettsvitenskapen, slik at rettsutviklingen vesentlig kom til å bero på de keiserlige forordninger.
Etter Romerrikets fall
Med Romerrikets undergang tapte romerretten sin umiddelbare gyldighet for de land hvor germanerne satte seg fast. Romerrettens livskraft maktet likevel litt etter litt å gjøre seg gjeldende innenfor de fleste av de nystiftede samfunnene selv utenfor Romerrikets gamle grenser. Dette skjedde dels ved at romerretten øvde innflytelse på utformingen av den kanoniske rett, dels ved at den fremdeles gjaldt for den romerske befolkning i middelhavslandene, herunder Sør-Frankrike, og endelig ved at den romerske privatrett ble recipert (opptatt som gjeldende rett) i Tyskland og Østerrike. Utenfor det romerrettslige rettsområde lå bl.a. England (men ikke i samme grad Skottland) og de nordiske land. Nordisk rett og enda mer rettsvitenskapen er imidlertid også atskillig påvirket av romerretten. I store deler av Tyskland opphørte romerrettens regler først å være umiddelbar rettskilde ved den tyske borgerlige lovbok som trådte i kraft 1900.