Halvdan Koht, født i Tromsø, norsk historiker og politiker (A); gift med K. E. G. Koht. 1900 universitetsstipendiat, 1908 dr.philos. og dosent i historie, 1910–35 professor, 1935–41 utenriksminister.
Koht som historiker
I sitt emnevalg spenner Koht videre enn noen annen norsk historiker. Han var den første som konsekvent anvendte moderne kildekritikk på sagalitteraturen. Koht så norsk middelalderhistorie som en parallell vekst av kongens, aristokratiets og kirkens herredømme på bekostning av det gamle ættesamfunn. Sine arbeider om norsk middelalderhistorie utgav han 1921 under tittelen Innhogg og utsyn i norsk historie. Om 1814 utgav Koht flere arbeider, og han behandlet 1800-tallet i en rekke biografier, blant dem Johan Sverdrup (3 bd., 1918–25), Kohts største arbeid, og Henrik Ibsen (2 bd., 1928–29 og senere utg.). Til Norsk biografisk leksikon var han stor bidragsyter. Alt som nybakt kandidat hadde han fullført Halvorsens forfatterleksikon.
I Norsk bondereising (1926) trekker Koht en linje mellom de to periodene han fremfor alt interesserte seg for: middelalderen og 1800-tallet. Han finner hele tiden spenninger av samme art, sosiale folkereisninger som også får nasjonale mål fordi de er rettet mot et fremmedherredømme. Det samme motivet påviser han i tysk og i amerikansk historie (Genesis of American Independence, 1910). Dette synet gjorde Koht til målmann; han står som en sentral figur i nynorsk kulturreising. Senere skrev han serien Kriseår i norsk historie (6 bd. 1950–59).
Koht spilte en fremtredende rolle i internasjonal forskning og forskningsorganisasjon. Han var æresdoktor ved flere utenlandske universiteter. Staten brukte ham som forhandler med Danmark i Grønlands- og arkivsaken.
Politikeren Koht
Koht var medlem av Arbeiderpartiet fra 1911 og var i mange perioder en fremstående kommunepolitiker i Bærum. Han var alltid en ivrig fredsvenn. Fra 1919 til den annen verdenskrig var han medlem av Stortingets Nobelkomité, og deltok også i den internasjonale fredsbevegelse.
Koht ble utenriksminister på et tidspunkt da forholdet mellom stormaktene for alvor begynte å tilspisse seg. Han ville fortsette å føre utenrikspolitikken innenfor rammen av Folkeforbundet. Men nederlaget for Folkeforbundet i Etiopia-krigen førte til en omvurdering. Koht mente nå at Norge måtte si seg løs fra sanksjonsbestemmelsene i Folkeforbunds-pakten, men uten å gå ut av selve Forbundet. Etter dette ble Kohts utenrikspolitikk først og fremst en streng nøytralitetspolitikk, selv om han ikke ville gå så langt som til å holde Norge utenfor enhver mulig Folkeforbunds-aksjon. Koht forsøkte å bidra positivt til freden gjennom forskjellige fremstøt som imidlertid fikk liten betydning under den økende stormaktsspenningen. Han var redd for å understreke for sterkt den stigende usikkerheten i internasjonale forhold fordi det kunne gi grunnlag for en forsterket forsvarsagitasjon. Her var han på linje med et flertall i det tradisjonelt antimilitaristiske Arbeiderpartiet, men ikke med alle av den yngre garde i partiet. Koht tenkte først og fremst på et forsvar som skulle hindre nøytralitetskrenkelser, ikke føre full krig mot en erobrer. Etter at den annen verdenskrig var brutt ut, prøvde Koht å hevde norsk nøytralitet til begge sider. Ettersom den offisielle pågangen fra vestmaktene var sterkest, kom han til å bli mest opptatt av deres trussel mot nøytraliteten, og han undervurderte faren fra Tyskland.
Da den tyske invasjonen var et faktum, møtte imidlertid Koht den uten vakling og avviste de tyske tilnærmelser. Etter at Regjeringen var kommet til London, gikk Koht snart av, reelt i november 1940, formelt i februar 1941. Årsaken var ikke minst at han ble identifisert med førkrigstidens nøytralitetspolitikk og ble betraktet som for tilbakeholdende i sitt forhold til Storbritannia. Han var skeptisk til at Norge, som lå i skjæringspunktet mellom øst og vest, knyttet seg for ensidig til de vestallierte og på den måten kunne risikere å ødelegge forholdet til Sovjetunionen. Koht tok deretter, så lenge krigen varte, opphold i USA, der han var opptatt med litterært arbeid. Undersøkelseskommisjonen av 1945 var delvis kritisk i sin vurdering av Kohts utenrikspolitikk, og han anmodet da om å bli stilt for riksrett, men det fant Stortinget unødvendig. Kohts utenrikspolitikk har ellers ofte vært kritisert hardere enn det Undersøkelseskommisjonen fant grunnlag for å gjøre. Kohts egne vurderinger kan man finne i Norsk utanrikspolitikk fram til 9. april 1940, Frå skanse til skanse (begge 1947) og For fred og fridom i krigstid (1957).
Etter krigen fortsatte Koht sin historiske produksjon og skrev en rekke bøker med historiske emner.
Koht som språkpolitiker
Koht arbeidet aktivt for at Arbeiderpartiet skulle ta opp målsaken. I Arbeidarreising og målspørsmål (1921), skrevet på oppfordring fra partiet, redegjorde Koht for sin kulturpolitiske drøm, samlingen av de to skriftspråkene på folkelig grunnlag, som også innebar en dypere nasjonal solidaritet og integrasjon. I den sammenheng skrev han at «sosialisme er den høgste form for nasjonaltanke». Koht var formann i Noregs Mållag 1921–25, og 1936 fikk han Arbeiderpartiet til å programfeste språkreform bygd på folkemålet; to år etter var han med på å føre den nye rettskrivingsnormen og det radikale samnorskprosjektet i havn. Dette språkpolitiske prosjektet vant imidlertid ikke gehør i befolkningen, og samnorsken ble bare utviklet et stykke på vei, først og fremst som byråkratiets språk. Elementer av Kohts tankegods, som ideen om forholdet mellom klassekamp og nasjonal utvikling, gikk likevel inn i den sosialdemokratiske ideologien som var en av grunnpilarene til Fellesprogrammet av 1945.