Hardingfele, særnorsk fiolininstrument med fire overstrenger og fire eller fem medklingende strenger som løper fritt under gripebrettet. Den har kropp som den vanlige europeiske fiolin, men lokk og bunn er mer hvelvet, halsen er kortere og stolen flatere. Instrumentet klinger ca. en liten ters høyere enn fiolin, og det kan stemmes på forskjellige måter (ca. 30 ulike stemminger), f.eks. «oppstemt» (a–d1–a1–a2), «nedstemt» (g–d1–a1–e2), «trollstemt» (a–e1–a1–ciss2), «gorrolaus» (f–d1–a1–e2). Understrengene stemmes oftest d1–e1–fiss1–a1 eller d1–e1–g1–a1. Spillet karakteriseres ved utstrakt bruk av tostemmig spill, mye dobbeltstrøk.
Hardingfela ble trolig utformet på 1600-tallet, sannsynligvis ved en sammensmelting av eldre norske strengeinstrumenter (f.eks. fiðla) og internasjonale instrumenttyper, muligens med medklingende strenger. Den eldste kjente hardingfele ble trolig laget av O. J. Jaastad fra Ullensvang, men dateringen, 1651, har vært noe omdiskutert. Som fremragende felemakere nevnes ellers Isak Nilsen Botnen (1669–1759) og hans sønn Trond Botnen (1713–72). Hardingfela bredte seg meget snart over store deler av det sørvestlige Norge. Allerede ca. 1700 nådde den Telemark, hvor den ble utviklet av Karl Rui, Olav Gullbekk og av Hellandsætten, videre Hallingdal, Valdres og på 1800-tallet Setesdal, fra 1900 også andre deler av landet.