Christian 2, konge i Danmark og Norge i perioden 1513–23 og i Sverige i perioden 1520–23, sønn av kong Hans og Christine av Sachsen. Han ble hyllet som etterfølger allerede i 1487 og anerkjent i 1489 også i Norge, i 1499 som tronfølger i Sverige.
Som konge støttet han seg gjerne til borgerskapet, for å holde adel og høygeistlighet i tømme og øke kongens personlige makt. I 1502 unnsatte han Båhus, som ble beleiret av Knut Alvsson, og gjorde tog inn i Sverige. I perioden 1506–11 oppholdt han seg i Norge med kongelig myndighet og i 1513 fulgte han faren som dansk og norsk konge, mens han ikke oppnådde den svenske tronen. Christian utstedte en felles dansk-norsk håndfestning som avslørte Norges svekkede posisjon innenfor unionen. Kongen nektet som den første unionskongen, å garantere at norske forleninger skulle være forbeholdt norske adelsmenn. Både uadelige og danske adelsmenn skulle også kunne få norske len.
Christian ble kronet som dansk konge i København i juni 1514, og som norsk konge i Oslo måneden etter. Tre hovedoppgaver ventet ham: å samle de tre nordiske land under sitt herredømme, å skape en tilsvarende posisjon for kongedømmet i hele samfunnslivet, å ordne forholdet til Hanseforbundet.
Samle Norden
For å samle Norden måtte han knekke Sture-partiet i Sverige. To ganger mislyktes det (flåteekspedisjonene mot Stockholm i 1517 og i 1518), tredje gang seiret Christian over Sten Stures hær (1520), og riksforstanderen selv døde av sine sår. Ved massehenrettelsene november 1520, det såkalte Stockholms blodbad, ble en rekke Sture-tilhengere drept. Men en ny svensk reisning under Gustav Vasa rev Sverige løs fra Danmark for godt. For å grunnfeste kongemakten måtte han kue adelen. Håndfestningen satte trange grenser for hans makt. Men Christian avgjorde ofte saker uten å høre det danske riksrådet og han satte lavættede menn i høye poster. Den nederlandske Sigbrit Willums ble hans rådgiver i finanssaker, hennes datter Dyveke ble hans elskerinne, kjøpmann Hans Mikkelsen fra Malmö tilhørte kongens nærmeste krets. På dramatisk måte brøt Christian med høyadelen, og dødsdommen over Torben Oxe (1517), som var mistenkt for å ha forgiftet Dyveke, gjorde en forsoning umulig. Likevel fulgte enkelte adelige (som Ove Bille og Mogens Gjøe) ham meget lenge.
Christian i Norge
I Norge anvendte Christian samme politikk. Han grep blant annet inn i kirkens rettigheter og selvstyre. Biskop Karl av Hamar ble fengslet i 1508, mistenkt for svenske sympatier, og kongens trofaste venn, Erik Valkendorf, ble erkebiskop mot domkapitlets ønske. Christian knekket hanseatenes monopolstilling sønnafjells (det vil i hovedsak si dagens Østlandet) og favoriserte nederlenderne i Bergen. Krigene førte til nye skatter, og flere steder kom det til bondereisninger, blant annet i Nordhordland i 1520. Vi kjenner ikke til at det norske riksråd holdt møter mens Christian var konge. Selv om kongen i håndfestningen hadde nektet å binde seg til å praktisere en norsk innfødsrett, hadde han måttet love å administrere Danmark med danske menn. Desember 1522 inngikk en del jyske stormenn en sammensvergelse i Viborg; januar 1523 oppsa de Christian hullskap og troskap og innkalte farbroren Frederik. Christian torde ikke appellere til bønders og borgeres sympati, men forlot landet april 1523. Han oppholdt seg deretter i perioden 1523–31 vesentlig i Lier i Brabant, uten å oppnå effektiv hjelp av sin svoger, keiser Karl 5. En tid sympatiserte han med Luthers lære, men nærmet seg siden igjen katolisismen.
I 1531 lyktes det ham å samle en hær og flåte for å gjenvinne tronene sine, som han drog til Norge med. Her sluttet erkebiskop Olav Engelbrektsson og størstedelen av landet seg til ham. Selv opptrådte han planløst og kapitulerte til slutt overfor Mogens Gyldenstierne på Akershus. Av Frederik 1. og det danske riksrådet ble han sendt til Sønderborg slott, hvor han satt fanget til 1549. Siden ble han ført til Kalundborg, hvor han døde. Han var gift (1515) med Karl 5.s søster Elisabeth.