Granmeisa, Poecile montanus, er en fugl i meisefamilien. Granmeisa er 12 cm og dermed litt mindre enn en kjøttmeis. Den er svært lik løvmeis, med lysegrå overside, svart hette, svart strupeflekk og hvite kinn, men den skiller seg ut ved å ha en langsgående lys stripe på vingen.
Paret hakker i fellesskap ut reirhull i en morken stubbe av gran eller et løvtre, men kan av og til benytte gamle hull etter dvergspett. En sjelden gang kan de ta i bruk fuglekasse. Legger 7-9 egg, hvite med rødbrune flekker, som ruges av hunnen i 14-15 dager. Ungene mates av begge foreldrene og forlater reiret etter tre uker, men er avhengig av foreldrene i et par uker til.
Granmeisa er en av våre mest tallrike meiser og finnes i barskog og blandingsskog over hele landet, også i bjørkebeltet på fjellet. Granmeisa er blant de få nordlige spurvefuglene som hevder territorium gjennom hele året og ses i vinterflokker med andre meiser. Granmeisa har også en utrolig hukommelse. I løpet av sommerhalvåret hamstrer den mellom 50 000 og 80 000 frø og insekter som den stort sett finner igjen vinterstid.
Utbredelse
Europa og østover i et belte gjennom Asia til Stillehavet.
Utseende
Ca. 12 cm, 11-14 g. Granmeisa har relativt stort hode med fyldig nakke. Den lysegrå oversiden brytes av en langsgående lys stripe på vingen; granmeisa viktigste kjennetegn. Mattsvart hette, lysende hvite kinn og svart strupeflekk er også typisk. Granmeiser på Vestlandet har imidlertid ikke så hvite kinn som innlandsmeisene. Granmeisa er svært lik løvmeis, men løvmeisa virker slankere, mangler den lyse stripen på vingen og har mer skittenhvite kinn. Ungfuglene ligner de voksne.
Vandringer
Er i hovedsak svært stedbunden. I enkelte år kan imidlertid flere foreta til dels vidstrakte vandringer. Det er spesielt årets ungfugler som på høstparten trekker i sørvestlig retning.
Låt
Lokker med typiske titi-tæææ-tæææ og varsler med opphissete spitt! spitt! og et raskt sisisi. Sangen er et klagende tiuuu tiuuu tiuuu, mer sjeldent et litt surrende zi-zi-zerrrl. Synger oftest i forbindelse med hekkingen, men høres også på sensommeren og av og til om vinteren.
Næring
Mest insekter og edderkopper om sommeren, i tillegg frø i vinterhalvåret. Granmeisene leter etter mat i alle slags trær, ofte også på bakken. På ettersommeren og høsten gjemmer fuglene unna mat, særlig frø av bartrær, men også insekter og edderkopper.
Hamstring og sameksistens
Granmeisa sees ofte sammen med de to andre barskogsmeisene, toppmeis og svartmeis. Alle hamstrer næring; insekter, edderkopper og frø fra planter og trær. I sommerhalvåret leter de etter mat overalt i skogen, på bakken så vel som i trærne. Maten gjemmes etter et bestemt mønster; granmeisa hamstrer særlig på trestammen og de indre nålefrie delene av greinene, mens svartmeisa som har et tynt og sylformet nebb, holder seg til de ytterste nålekvistene. Toppmeisa inntar en mellomstilling og gjemmer unna maten i de midtre delene av greinene. Om vinteren leter hver art etter mat nettopp på disse stedene.
Fordi de tre meiseartene stort sett holder seg til slike spesialområder, noe de også er bedre tilpasset til og kan utnytte mer effektivt enn andre, kan de sameksistere uten for mange tidskrevende konflikter. Det er imidlertid et konkurransetrykk artene imellom. I områder uten toppmeis utvider granmeisa sitt område slik at det også omfatter toppmeisas næringsområde.
I tillegg til meisene, er også fuglekonge og trekryper ofte med i slike flokker.
En vanlig “ meiseflokk” i våre granskoger vinters tid består derfor ofte av 4-6 granmeiser, 2-4 toppmeiser, 2-4 svartmeiser, 2-6 fuglekonger og 1 trekryper. Ved å være flere oppdager de en farlig fiende raskere. Den første som oppdager en fare slår alarm, noe som straks oppfattes av de andre slik at de kanskje unngår å bli drept. I stedet for å bruke verdifull tid til å vokte seg for predatorer, kan de bruke mer tid av den korte vinterdagen til å lete etter mat. Flokken er trolig også et viktig informasjonssenter hvor de mest erfarne kan lede flokken til steder hvor næringstilgangen er god.
Fabelaktig hukommelse
Granmeisene spiser det de finner av hamstret mat, enten det er egen eller andres. De må imidlertid ha en fabelaktig hukommelse. Frø merket med en radioaktiv isotop viste at hver granmeis hadde så godt som eksklusiv tilgang til sine egne frø gjennom vinteren. Andre meiser tok bare en mindre del av disse frøene. Det virker utrolig når en vet at en granmeis hamstrer mellom 50 000 og 80 000 frø og insekter for vinterforråd. Dette er mulig takket være en liten fold under hjernebarken, lagringsstedet for innlæring og hukommelse. Denne folden har det vitenskapelige navnet hippocampus og tar imot og lagrer informasjoner fra hjernebarken; sanseinntrykk, fakta og hendelser, og spesielt viktig er den for stedshukommelsen. Hippocampus er større hos hamstrende arter enn hos deres ikke-hamstrende slektninger. Den er også større hos eldre enn hos yngre fugler, noe som viser hvordan økt bruk øker størrelsen.
Forplantning
Granmeisparet hevder territorium gjennom hele året. Allerede i mars-april starter letingen etter reirplass. Paret hakker i fellesskap ut reirhull i en morken stubbe av gran eller et løvtre, men kan av og til benytte gamle hull etter dvergspett. En sjelden gang kan de ta i bruk fuglekasse; da bør omtrent halve kassen helst være fylt med sagflis. Reirhullet er vanligvis 10-20 cm dypt før hunnen alene bygger reiret. Reirskåla består hovedsakelig av bast fra einerbark med tilsetning av hår og fjær, av og til også med spindelvev.
De 7-9 eggene er hvite med rødbrune prikker. Hunnen overnatter i reiret i eggleggingsperioden. Hun ruger alene i 14-15 døgn, men blir matet av hannen både i og utenfor reiret. Hannen mater jevnlig maken også før eggleggingen. Dette er av stor betydning for begge; er hunnen i god fysisk form kan hun starte eggleggingen tidlig, noe som resulterer i at ungene kommer tidlig på vingene og kan raskt etablere seg i en vinterflokk.
Hunnen ligger på eggene i relativt korte perioder om dagen; ofte bare en halv time avbrutt av 10-15 minutters pause hvor hun må finne mat. Lengden av slike rugeskift er avhengig av utetemperaturen. Rugepausenes lengde avpasses slik at eggenes temperatur ikke synker under ca. 25 oC – den kritiske temperaturen for fosterutviklingen.
De nyklekte ungene er blinde, nakne og veier ca. 1 gram. De vokser raskt og øker vekten med ca. 1 gram per dag de første 10-12 dagene. Ungene mates av begge foreldrene; hovedsakelig insektlarver og edderkopper. Både mens hun ligger på eggene, og spesielt etter klekkingen, stikker hunnen nebbet ned i reirbunnen og renser reiret for parasitter; fuglelopper som hun straks spiser.
Etter nær 3 uker i reiret forlater ungene reiret, men er avhengige av foreldrene ennå et par ukers tid. Straks ungene er uavhengige, forlater de familieflokken og streifer omkring for å etablere seg i området.
Territorielle granmeiser er stedfaste og hvert hekkende par holder seg stort sett innenfor territoriet hele livet. Vinterterritoriene er svært store, ofte rundt 25 hektar (fire territorier per km2). Det tilsvarer et samlet areal av nær 60 fotballbaner. Områder med gode betingelser for granmeis er derfor fylt opp. Det resulterer i at mange av de unge ikke får eget territorium.
Vinterflokken
Å være medlem av en flokk med granmeiser er av største betydning. Tidspunktet når en unge forlater foreldrenes territorium og starter letingen etter en flokk med åpning for medlemskap er derfor svært viktig. Oftest er det de største ungene som forlater familieterritoriet først. I tillegg til at risikoen for å bli tatt av en predator reduseres, kan et flokkmedlemskap være eneste mulighet for en ung granmeis til senere å etablere territorium i et gunstig område. Siden de fleste områder hvor granmeis hekker er fylt opp av territorier, er flokkmedlemskap trolig eneste vei til eget territorium. Ungfuglene er derfor svært stresset i denne perioden og forsøker raskest mulig å etablere seg i en flokk. Tidspunktet er også av største betydning både for sosial rang i flokken og for sjansen til å overleve kommende vinter. De som blir opptatt i flokken sist, havner nederst på rangstigen. Pardannelser blant de unge skjer enten før eller under etableringen i flokken. Unge granmeiser som ikke lykkes i å bli flokkmedlem må enten trekke ut av området, slå seg ned i et mindre gunstig område eller friste skjebnen som streifer, det vil si farte rundt i håp om å oppnå flokkmedlemskap. Ingen av disse valgene har vist seg å være vellykket. Som enslige streifere må de bruke mye tid til å forsikre seg om ikke å bli tatt av en predator. Slike streifere har vist seg å ha små sjanser til å overleve vinteren. Hva som skjer med de som trekker ut av området er ukjent.
Innenfor slike små flokker kjenner medlemmene hverandre, trolig også medlemmer av naboflokkene. Hos amerikagranmeis, P. atricapillus, en nær slektning av vår granmeis, utvikler hver flokk til og med sin egen dialekt slik at flokkmedlemmene vet fra hvilken flokk en fugl kommer fra på låten.
Sosial rang og overlevelse
Innenfor hver flokk er det en sosial rangorden - et lineært hierarki hvor den gamle hannen er den ubestridte ener. Han er alfafuglen og dominerer alle. Deretter kommer de unge hannene hvor den ene er dominant over den andre, det vil si at den vinner ved eventuelle stridigheter. Den voksne hunnen, maken til alfa-hannen, domineres av unghannene, men beskyttes av maken. Når hunnen er i nærheten av alfa-hannen, får hun automatisk høyere status. Nederst på rangstigen står de to unge hunnene som er makene til de unge hannene. Rangordenen innenfor flokken blir da:
Voksen hann ≈ voksen hunn > ung hann1 > ung hann2 > ung hunn1 > ung hunn2
Sjansen for å overleve kalde og snørike måneder er gjennomgående forbundet med rangorden; de høyest rangerte fuglene - de dominante, har større sjanse til å overleve vinteren enn de lavest rangerte.
Hannen verner maken
Det voksne territorielle paret holder sammen til en av dem dør. Det er viktig for hannen å holde maken i live slik at hun kan komme i gang med hekking så tidlig som mulig om våren. Jo bedre form hunnen er i, desto større sjanse er det å få egne unger tidlig på vingene slik at de kan bli medlemmer i en flokk. Hannen prøver derfor å verne maken slik at hun får mest mulig tid til å lete etter mat. Selv om han utsetter seg for fare, varsler han maken når en predator nærmer seg. Han holder seg også nær maken slik at andre i flokken ikke forstyrrer henne. Hunnen kan derfor bruke mindre tid til å se etter predatorer og får 10-15 prosent mer tid til matsøk.
Statussymbolet
Den svarte hakeflekken hos granmeishanner er et statussymbol. Jo større og mer markert denne flekken er, jo høyere rang har fuglen. Ved territorielle konflikter eller ved konkurranse om en matkilde, er den dominerende fuglen rask til å vise hakeflekken mens den andre fuglen markerer sin underlegenhet og unngår å bli skadet i en eventuell slåsskamp den er dømt til å tape.
Flokkstrukturen og samhørigheten mellom fuglene i en flokk er fleksibel. Flokkene splittes ofte flere ganger om dagen slik at de voksne og de unge i korte perioder farter omkring i separate flokker. I kaldt vær øker energibehovet og all tid går med til å finne nok mat. Flokken er da ofte samlet, trolig fordi flere par øyne oppdager en predator raskere enn få par. De sosialt dominante territorieeierne holder da til i øvre del og de lavere rangerte ungfuglene i den mer predatorutsatte nedre del av bartrærne. Selv om de unge bruker mindre tid til å se etter predatorer, er de stadig på vakt overfor de dominante fuglene. Ungfuglene er derfor langt mer vaktsomme enn de dominante og får rundt 20 prosent mindre tid til å lete etter mat. I mildvær, når energibehovet er noe lettere, holder ungfuglene seg gjerne et stykke unna de dominante og leter etter føde i øvre halvdel i trærne. I slike tilfelle er det ingen forskjell mellom unge og gamle i andel tid brukt til å lete etter mat.
Til tross for at de dominante territorieeierne har negativ innvirkning på de lavere rangerte ungfuglene, har de unge fordeler av de gamles erfaring og kan dessuten bruke mer tid til å lete etter mat takket være effekten av flere par øyne. Den optimale flokkstørrelsen er imidlertid den som gir størst sjanse til å overleve vinterdagen. For de lavest rangerte er det sannsynligvis en fordel at ikke flokken blir for stor med økt konkurranse som resultat. Nykommere som prøver å få innpass i flokken blir hetset av de unge.
Maktspillet
Som flokkmedlem kan de unge bruke territoriet som base og foreta korte turer for å oppdatere informasjon om sammensetning og dominansstruktur i flokkene i nærområdet. Straks det byr seg en sjanse for å øke sin sosiale status og derved øke muligheten til å bli eier av et territorium, skifter de flokk. Det pågår et maktspill gjennom hele vinteren; de unge hannene opptrer provoserende overfor andre territorieeiere og er mer nærgående overfor hanner som er tre-fire år gamle enn de på to år. Det kan derfor virke som om de gamle hannenes kamplyst svekkes med alderen, noe de unge vet å utnytte.
Det koster å være på toppen
Den dominante alfa-hannen er aktiv; han prøver å beskytte maken sin mot predatorer og flokkens unge hanner, og han er ofte hovedaktøren i grensetvister mot nabohanner. Dette gir et høyere testosteron-nivå og raskere stoffskifte i forhold til de andre i flokken, noe som igjen øker behovet for større matinntak. Stoffskiftet er imidlertid relativt høyt bare om dagen. Om nettene er det ingen forskjell i stoffskiftet hos gamle og unge.
Til tross for at det er energetisk kostbart å være leder, er det likevel lønnsomt. Mens de unge hannene i flokken blir gjennomsnittlig litt over to år, blir alfa-hannene ofte dobbelt så gamle. Også maken til alfa-hannen har store sjanser til å leve lengre enn de unge.
Lange vinternetter
I løpet av få timer med dagslys må fuglene bygge opp et fettlager stort nok til brensel for kommende natt. Granmeisene lagrer reservenæring som fettdepoter på flere plasser på kroppen slik at kroppsvekten øker med rundt 10 prosent. En granmeis som går til hvile med lavere vekt enn 9,7 gram, vil neppe oppleve neste dag.
For å redusere varmetapet om natta, senker granmeisa stoffskiftet og reduserer kroppstemperaturen (hypotermi) inntil 9 grader.
Overlevelse
I en fjellskog i Budal, Sør-Trøndelag, ble eldste ringmerkete granmeis 9 ½ år. Mange ble 3-5 år gamle før de forsvant.
Det koster å få unger på vingene. En svensk undersøkelse har vist at granmeiser som ikke hekker overlever bedre enn de som har hekket, og overlevelsen er dårligst hos de som har fødd opp store kull.