Eksilet i Babylon, (det babylonske fangenskap) er vanlige betegnelser på den tiden da en stor del av Juda rikes befolkning levde i eksil i Babylonia . Eksilet varte i nesten femti år, fra 586 fvt. til 538 fvt., og er en viktig periode i det jødiske folkets historie .
Historien
I år 597 fvt. sto den babylonske kongen Nebukadnesar 2 foran Jerusalems murer, og kong Jojakin og overklassen i byen ble ført til Babylon. Jojakins onkel ble utnevnt til vasallkonge i Juda. I 586 fvt. vendte babylonerne tilbake til Juda, tempele t i Jerusalem ble brent og byen ødelagt. Store deler av landets øvrige befolkning ble ført i eksil til Babylonia. Det dreide seg imidlertid ikke om et fangenskap i ordets vanlige betydning. De bortførte fikk både tjene til livets opphold og beholde sine tradisjoner. Eksilperioden regnes som et vendepunkt når det gjelder det gamle Israels religion . Tempelet i Jerusalem lå i grus, og folket måtte finne andre samlende ritualer. Det er vanlig å anta at mange av den senere jødedommens grunnleggende forestillinger og tradisjoner ble utviklet i Babylonia. Mange mener for eksempel at tradisjonen med å møtes til felles bønn og tekststudier kan ha hatt sin opprinnelse i Babylon. Enkelte hevder at disse møtestedene er forløperer for de senere synagogene . I 539 fvt. ble Babylon erobret av den persiske kong Kyros 2, som ga jødene tillatelse til å vendte hjem og gjenreise tempelet. Vi vet ikke hvor mange som vendte hjem, men det er klart at kun en minoritet valgte å forlagte sitt nye liv i Babylonia. De som ble igjen fortsatte likevel å omtale livet i Babylonia som et liv i eksil.
Hjemkomsten
Fra og med eksiltiden går forskere over fra å bruke betegnelsen israelittisk religion til å snakke om jødedom. Dette fordi det var befolkningen i Juda som ble ført til Babylon og som vendte tilbake til Juda.
De som dro tilbake bragte med seg nye ideer og nye syn på guddommen, på forpliktelsene (mitzvot) og på nasjonalfølelsen, og det var de som satte sitt preg på jødedommens videre utvikling. De hjemvendte møtte en befolkning som også betraktet seg selv som jøder, men som også hadde utviklet andre tradisjoner i de femti årene som var gått. Det var derfor mange stridigheter mellom disse gruppene.
Uoverensstemmelsene varte helt til Esras og Nehemjas tid, på 400-tallet fvt. Det ble etter hvert skapt en ny nasjonal identitet, der forestillingen om å ha vært i eksil og ha vendt tilbake ble grunnleggende, uavhengig av hvorvidt hele befolkningen faktisk hadde vært i eksil eller hvorvidt alle hadde valgt å vende tilbake. Denne ideen om å "eksil og tilbakevending" preger jødedommen helt frem til våre dager.
Man regner også at tekstene i Toraen/ Mosebøkene, i den form vi kjenner dem i dag, ble redigert i tiden under og etter eksilet i Babylon.